ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER
Det stundet mot valgkamp 2009. Erna Solbergs Høyre slet blytungt på målingene, mens Siv Jensen svevde på en mørkeblå sky helt oppe på 30-tallet. Rikssynsernes kompassnål roterte vilt, inntil NRKs Kyrre Nakkim snublet over den forløsende formelen. Akersgata og Marienlyst kunne falle til ro.
Det var bare ett problem: Formelen holdt ikke vann. Siv Jensen og FrP sprakk på oppløpssiden, og har fortsatt nedturen siden. Problemer med og uten klær har stått i kø, Siv Jensen har mistet sin politiske fingerspitzgefühl, og ingen så mye som tenker på henne som mulig statsminister lenger.
Dessuten tok de aller fleste feil av Høyre. Snuoperasjonen hadde begynt allerede etter det bedrøvelige valgresultatet i 2005, med Erna Solbergs landsmøtetale året etter som ny ideologisk rettesnor. Men kursomlegginger tar tid, og Høyre måtte helt ned der FrP er i dag før målingene snudde, sommeren 2009.
Siden har Solbergs blå ballong nådd stjernene, og hun fremstår i dag som den ubestridte dronningen på borgerlig side. «Jens mot Jensen» var historie før det hadde begynt.
For det erArbeiderpartiet mot Høyre nå, Jens mot Erna, rød rose mot blå vimpler – make no mistake. Ap har gjort sitt beste kommunevalg siden 1987, Høyre sitt beste siden 1979.
Seks av ti norske velgere stemte Ap eller Høyre 12. september. Det er fryktelig mange nordmenn, rett og slett.
Det klareste signalet om et stemningsskifte kom under høstens merkverdige skolevalg. Ungdommen vendte ryggen til fløypartiene SV og Frp, som til vanlig gjør det skarpt i de pubertales rekker. Til gjengjeld flokket de håpefulle seg om det trygge, vante, lett kjedelige tospannet Ap og Høyre, som begge gjorde sine beste skolevalg noensinne.
Utøya kan kanskje forklare litt av disse gammelmannstaktene, og den generelle usikkerheten i verdensøkonomien noe. Men ungdommens oppslutning om Ap og Høyre er også del av et større bilde, der økonomisk og politisk ansvarlighet gradvis er kommet tilbake på moten. «Et klart flertall av de som tidligere mente vi kan bruke oljepengene for å løse aktuelle samfunnsproblemer, utgjør nå bare en tredjedel av velgerne», står det å lese i boken «Det politiske landskapet», utgitt like før valget.
Den trenden gjør det tungt å være SV og Frp, som – alle sine forskjeller til tross – deler en sterk tro på at det meste kan løses gjennom økt offentlig pengebruk.
Fløypartienes nedtur sender storpartiene mot sentrum, det er grei politisk logikk. Høyre vil fortsatt snakke varmt om et bredt borgerlig samarbeid. Men når Frp faller, blir Høyres viktigste jobb å sikre forholdet til de gamle regjeringspartnerne Venstre og KrF.
Ap har på sin side for alvor begynt å tvile på SV etter partiets begredelige kommunevalg. Fremtidstroen i det rødgrønne prosjektet er byttet ut med overbærende høflighet overfor den skadeskutte regjeringspartneren – og fornyet flørting med særlig KrF.
Høyre snakker mindre om skattelette – og Ap vil ikke ha noe av SVs drømmer om økt skatt. Til fiender å være begynner de å bli merkverdig like.
Over tid er det selvsagt risikabelt å la omgivelsene forme den politiske retorikken i for stor grad. Arbeiderpartiet har dårlige minner fra Stoltenberg I-regjeringen, da en tydelig høyredreining førte til skuffelse blant kjernevelgerne – og valgnederlag i 2001. Høyre skal på sin side være garantisten for et regjeringsskifte i 2013, og må stadig minne velgerne om behovet for kursendring. Det er et oppdrag som vanskelig lar seg forene med en for sterk utvanning av blåfargen.
Balansegangen er krevende for både Høyre og Ap, og faren for forskreving stor. Frem mot stortingsvalget om to år må begge bli tydeligere på hva de vil med Norge, og hvordan oppskriften deres skiller dem fra hovedmotstanderen.
En nokså sikker spådomer at debatten frem mot 2013 vil handle mye om de klassiske motsetningene mellom Høyre og Ap, i spørsmål om skatt, velferd, verdiskaping, offentlig versus private løsninger, nivået på de offentlige ytelsene og så videre – som et mildt ekko fra forrige høyrebølge.
Fagbevegelsen vil være garantisten mot at Ap beveger seg for langt til inn mot sentrum. De historiske føringene vil også sette visse skranker for den gjensidige tilnærmingen mellom Ap og Høyre – man er da tross alt arvefiender. Vi vil få høre forslitte mantraer som «fellesskap kontra skattelette» og «valgfrihet for enkeltmennesket» noen hundre ganger til.
Men verken Høyre eller Ap vil foreta de helt store kursomleggingene nå som det går dem så godt, noe som innebærer at de rent faktisk vil være likere enn det retorikken deres tillater dem å vedgå.
Dermed går Venstre og KrF spennende tider i møte. Begge gjorde en god valgkamp og et brukbart valg under ny og foryngende ledelse. Trine Skei Grande og Knut Arild Hareide vet dessuten at kjærlighetens vinder blåser fra både vest og øst, med rødblå styrke i kastene.
Det er mye kraft å hente i vissheten om å være begjært, og fin underholdning å sitte på skigarden med skjelmske smil til frierne.
Men verken Trine eller Knut Arild kommer utenom det vanskelige valget av ledsager til sist. Litt spenning må de saktens unne oss.
