Sånn gjør vi det her, lengst nord i verden.
Å få til et stramt budsjett er litt som å skaffe seg en stram rumpe: Det smerter.
Men det gjør ikke like vondt for alle. Sørover i Europa er den økonomiske situasjonen blitt så prekær at politiske prinsipper nesten har sluttet å bety noe: En blå Berlusconi skrur skattene opp for å øke statens inntekter, en rød Zapatero kutter i velferdsgodene for å begrense statens utgifter; alle tvinges til å gjøre hva de kan for å få orden i skakkjørte statsfinanser.
ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER
Her hjemme skal vi bruke nesten 10 milliarder oljekroner mer i neste års budsjett enn vi bruker i år. Å kalle det for stramt er som å klage på en glimrende årgangsvin når alle rundt deg drikker sølevann.
Finansminister Sigbjørn Johnsen vet alt dette utmerket godt. Rett nok har han for tiden gipsplater på vinduene i departementet, kledd på innsiden med hjemmekjære utsiktsbilder fra Hedmarken. Men den lyrikkfrelste statsråden har bevart et solid overblikk over krisen i Europa, og brukte nok en gang finanstalen til å advare mot farene som truer lille, åpne Norge.
Det fordrer av oss det som Johnsen har aller mest troverdighet på: Sindighet, nøysomhet og sparsommelighet. «Finn den ulendte stien. Hold den», siterte finansministeren fra Rolf Jacobsens kjente dikt. Det er vel omtrent det samme som KrF ville kalt den smale vei.
Og la det være sagt: Den veien har tatt oss langt. Norge er unikt i verden ved at vi både har fått en eventyrlig oljeformue i hendene og klart å bruke den uten å gå av hengslene. Det har vanket skillemynt til mangt og mye i årenes løp, men slett ikke til alle de veistubbene og alle de kulturhusene vi gjerne skulle ha bygget.
Annerledeslandet har forvaltet sin annerledeshet godt.
Stramheten i årets budsjett er at vi legger oss 2,4 milliarder kroner under banen for handlingsregelen. Det er viktig for å holde renten og kronekursen nede, og beskytte den konkurranseutsatte delen av næringslivet.
Sigbjørn Johnsen holder litt fastere om sparegrisen for å sikre det som er aller viktigst for regjeringen, i år som i fjor som til neste år: arbeidsplasser, verdiskaping og velferd. Dermed er det ikke rom for de store satsingene, uten at det ser ut til å plage finansministeren nevneverdig. Sigbjørn Johnsen er lykkelig som traust.
Sånn sett har opposisjonen rett når den beskriver budsjettet som «tafatt», «slapt» og «grått», for bare å ta tre av de mest brukte adjektivene i Stortingets vandrehall i går. Poenget med handlingsregelen er tross alt ikke bare å disiplinere pengebruken, men også å prioritere de tiltakene som sikrer den langsiktige veksten i norsk økonomi
Da regelen ble laget, var det enighet om at investeringer i forskning og utdanning, infrastruktur og vekstfremmende skatteletter skulle prioriteres. I stedet ser vi en tendens over tid til at pengene smøres nokså jevnt utover budsjettet, og at de viktige løftene uteblir. For det er så fryktelig vanskelig å velge noe bort.
Det skyldes en utfordring som enhver finansminister fra ethvert norsk parti ville stått overfor: At forventningene blant nordmenn fortsatt er høye. Vi kan snakke om smittefaren fra Europa til Dovre faller og Bergen regner bort, men så lenge ledigheten, prisene og rentene holder seg behagelig lave og nordmenn flest har det riktig godt, blir det vanskelig å bygge opp forståelsen for tøffe omprioriteringer.
For å ta bare ett eksempel: Sigbjørn Johnsen slo fortjenstfullt fast i talen sin at «vi lever av hverandres arbeid», men regjeringen gjør lite med at Norge ligger på verdenstoppen i uføretrygd, som BT skriver om i dag. Det virker også som om regjeringen tar lovlig lett på at høykostlandet Norge taper konkurransekraft, og at vi ikke er gode nok på kunnskap, forskning og innovasjon. Venstres Trine Skei Grande gikk så langt som å kalle den manglende satsingen på forskning og utdanning en «skandale». Hun kan ha fremtiden på sin side der.
Og likevel: Det var en litt matt tone over opposisjonen i går. Høyre er tross alt opptatt av ansvarlighet, og kan ikke hamre løs på en noenlunde stram pengebruk uten å møte seg selv i døren. Frp står fortsatt alene om å ville bruke mer penger på det meste, men også derfra var kritikken nokså moderat i går – om det nå skyldes indre eller ytre forhold.
«Et kjedelig budsjett», sa Siv Jensen, og så på alle måter ut som hun mente det.
Hun burde vite at et helt Europa misunner oss å ha det så kjedelig.
