Europas ungdom er sint og redd. Foreldrene deres bør skamme seg.
Hellas stjal de fleste europeiske overskriftene denne uken også, på sin sjanglende ferd mot avgrunnen. Men utviklingen i Spania, som vi besøker i dagens BTMagasinet, bør bekymre oss mer.
På den europeiske scenen spiller Hellas tross alt en nokså ubetydelig rolle, mens Spania er en økonomisk stormakt. Et sammenbrudd for den tungt belånte spanske økonomien er et skrekkscenario for EU, og et sikkert dødsstøt for eurosamarbeidet slik vi kjenner det i dag.
SPANSK RØR: Ivan Ramirez i fronten for demonstrasjonene i Madrid, som trappes opp til uken. De unge protesterer blant annet mot ledigheten, boligmangelen, pris- og lønnsnivået, korrupsjonen og den politiske klassens svik. Over alt i Europa arver ungdommen tunge økonomiske problemer fra foreldregenerasjonen. FOTO: Marthe Amanda Vannebo
Samtidig illustrerer Spania Europas vekst og fall bedre enn noe annet land.
Til godt inn på 1980-tallet gikk det en strøm av spanjoler til Nord-Europa som gjestearbeidere, på flukt fra høy ledighet, lav lønn og dårlige sosiale kår i det fortsatt unge spanske demokratiet. Så, på nittitallet, begynte det elleville spanske veksteventyret, da fire av ti jobber i eurosonen ble skapt i Spania.
De spanske jobbene var som et fluepapir for millioner av innvandrere fra Latin-Amerika og Nord-Afrika. Selv illegale innvandrere, som det var mange av, ble innvilget lovlig opphold på høyden av den spanske boomen.
Da boligboblen sprakk og økonomien møtte veggen, var de ufaglærte arbeidsinnvandrerne de første som fylte opp ledighetskøene. Det gikk så langt at spanske myndigheter betalte mange av dem for å si fra seg oppholdstillatelsen og trygderettighetene og dra tilbake dit de kom fra.
I dag, med en ungdomsledighet på 46 prosent, kan vi lese i spanske aviser om alle de velutdannede unge spanjolene som utvandrer fra hjemlandet for å søke lykken i «u-land» i Latin-Amerika.
Sirkelen er sluttet; verden snudd på hodet. Den spanske ydmykelsen er total.
Demonstrasjonene i Spania, som til nå har gått nokså fredelig for seg, trappes opp til uken. Men betegnende nok – det er et opprør uten noen klar politisk retning. 15M-bevegelsen, som protestantene kaller seg, tar avstand fra begge de to store partiene i spansk politikk, det regjerende sosialistpartiet PSOE og konservative PP. Misnøyen med selve det politiske systemet øker faretruende.
Det er forståelig, for den politiske krisehåndteringen har vært håpløst bakpå. Regjeringen har vært travelt opptatt først med å fornekte krisen, så med å skylde på utenlandske finansinstitusjoner for feil den begikk selv, og endelig med å utsette alle vanskelige tiltak til de ble enda litt vanskeligere. Fagbevegelsen har satset på å beskytte privilegiene til de som har arbeid, ikke gi muligheter for hordene av arbeidsløse. Mens de konservative har solt seg i skadefryd over regjeringens misere, uten selv å presentere noen troverdig oppskrift på hvordan Spania skal reise seg.
Økt misnøye med politikerklassen er ikke bare et spansk fenomen, det forekommer i større eller mindre grad over hele EU.
Høyresidens problem ligger i selve finanskrisen, som veltet troen på den uregulerte finanskapitalismen og den mest doktrinære nyliberalismen. Det som for få år siden ble sett som ytterliggående kapitalismekritikk, ernoksåmainstreampolitisk tenkning i Europa i dag.
Venstresidens problem er at den tradisjonelle europeiske løsningen – å kaste penger på problemene – ikke lenger er et reelt alternativ. Enhver med tilgang til kalkulator og litt sunn fornuft vil forstå at låneopptak ikke er veien ut av en dyp gjeldskrise, og at skatteskruen må brukes ytterst forsiktig for ikke å kvele restene av økonomisk vekst. Samtidig vet vi at kutt i viktige velferdsgoder kan gjøre krisen enda dypere. Gjeldskrisen skriker på et mirakel; et sirkelens kvadratur.
Imens går Europas arbeidsplasser i en seig strøm til Asia, mens kineserne kjøper opp europeisk gjeld, eiendom og industri. I det globale bildet har Europa lenge vært størst på å bruke verdier, og dårligst på å skape dem. Den europeiske statsgjelden har gått opp, opp, opp siden 1970.
Det har skjedd fordi europeerne over tidhar bevilget seg velferdsgoder som ikke er bærekraftige, og sendt regningen videre til neste generasjon. Ta Storbritannia som eksempel: Der er gapet mellom pensjonsinnbetalinger og -utbetalinger nå oppe i 4 milliarder pund årlig. Det er blitt åpenbart for alle at ligningen ikke lenger går opp.
Og likevel: Europas største bekymringer ikke den politiske handlingslammelsen eller den dype økonomiske krisen, som det tross alt er mulig (om enn svært vanskelig) å løse. Den største bekymringen er, eller burde være, at Europa er i ferd med å bli verdens gamlehjem, uten at europeerne lykkes med å skape nye arbeidsplasser for ungdommen – og dermed nye skatteinntekter til å finansiere den kommende eldrebølgen.
Tallenes tale er klar. 24 av de 30 landene med lavest fødselstall i verden ligger i Europa. Vel halvparten av EUs 27 medlemsland vil oppleve befolkningsnedgang fra i dag og frem til 2060, samtidig som andelen over 65 år nesten vil doble seg.
Det er denne krisen Europas ungdom arver – uten ansvar for problemene, og uten adresse for sin egen frustrasjon.
Før eller senere kan sinnet deres komme til å bli vendt mot foreldregenerasjonen, som har ansvaret for mye av elendigheten. Sinnet kan også utarte i formålsløs vold, slik vi har sett det i Storbritannia og Hellas. Eller det kan bli vendt mot ulike minoriteter, slik europeerne har lite ærerike tradisjoner for.
Europa har dårlige historiske erfaringer med sinte, unge mennesker uten utsikter til en god fremtid.
Det gir grunn til bekymring. Som Europa strengt tatt har nok av fra før.
Sjur Holsen
