Fremskrittet ødela norsk skole.
Jeg burde sikkert være varsom med å idyllisere syttitallsskolen. På skolen min stilte vi opp på rekke og marsjerte som små prøyssersoldater inn til timene. De illeluktende pissoarene må ha vært fra Jesu tid eller deromkring, akkurat som alle lærerne med slips og sløydfrakk.
ILLUSTRASJONSFOTO: SCANPIX
To av dem fiket til oss regelmessig. Bestekameraten min fikk følgende beskjed fra engelsklæreren i den såkalte skussmålboken: «Den dagen Frode skjønner at skolen ikke er et sirkus og han selv ikke er en ape, vil bli en lykkedag for oss begge». Silkehansken var ennå ikke oppfunnet.
Og likevel: Nettopp denne banale brutalismen, denne salige mangelen på velment teoretisk pjatt, virker befriende holdt opp mot dagens vattforede skolehverdag.
Syttitallsskolen var en plass for læring og disiplin – hverken mer eller mindre. Slemme gutter (det var helst gutter) ble kastet på gangen, eller vi måtte gå til rektor, eller vi fikk melding med hjem og parade: Grei skuring & stor skam & ferdig med den saken. Det hendte til og med at vi tok oss sammen.
Siden den ganger nasjonen blitt så mye rikere og mer fintfølende av seg; læring så ubegripelig mye mer komplisert; barn noe fryktelig skjørt og sårbart noe.
Pedagogene og ekspertene har erobret skolen fullstendig (fortroppene kom nettopp på syttitallet); foreldrene har rykket inn som kompromissløse beskyttere av sine alltid misforståtte poder; skjematenkningen og reformene og detaljplanleggingen har kvalt den siste rest av selvstendig tenkning i norsk skole. Den sunne fornuft, med eller uten sløydfrakk, er effektivt utdefinert som stagnasjonens fremste varemerke.
Derfor skal ingen undre seg over nyheten fra forrige uke om det nye sentralregisteret for negativ atferd blant norske skoleelever. Motstanden går primært på at barnas personvern er truet – og det er viktig nok. Men det egentlige blindsporet er den ustoppelige trangen til å bygge store, byråkratiske systemer som hjelper skolen å omgå problemene, heller enn å angripe dem direkte. Og som fører til enda flere møter, enda mer administrasjon, enda mer dokumentasjon, enda mer press på den tiden lærerne trenger til å gjøre det de er til for og det de kan best: Å undervise barna våre. Punktum.
Tilbake til lærerne på barneskolen min. Enkelte førte en hjerterå kamp mot de dummeste av oss, og utsatte dem for noe som utvilsomt var systematisk mobbing (og som i dag ville endt i krav om eget mobbeombud og en hel hær av nye -nomer og -peuter).
Men de dummeste elevene har tatt en grusom hevn over den norske skolen. De endte opp som skolebyråkrater.
