Unge Venstre ønsker å se muligheter og ikke bare problemer på borgerlig side. Det behøves.
På sensommeren, etter tragedien som rammet Norge, gikk halve nasjonen rundt og nynnet på Nordahl Griegs «Til Ungdommen». Lovordene om den politisk engasjerte ungdommen satt løst.
ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER
Men da et klart flertall i Unge Venstre denne uken gikk inn for at moderpartiet åpner for regjeringssamarbeid med Frp, var det idiotforklaringene som haglet fra den foreldregenerasjonen som fortsatt styrer meningsbrytingen her til lands.
«Venstre har bestemt seg for å bli dårligere enn sitt rykte», kommenterte Dagbladets Marie Simonsen. «Venstre gjør stor skade på sin sjel», skrev Dagsavisen på lederplass. «Helt uforståelig», mente Geir Kjell Andersland i Dagens Næringsliv – for anledningen titulert «gruppeleder for Venstre i Bergen Bystyre».
For de av oss som sliter med søvnen, har ukens kommentarspalter vært en gave.
Det er lov å senke skuldrene. Det ungdommen i Venstre har gjort er slett ikke å selge «Venstres sjel», hva nå den måtte bestå i, og hvem som nå måtte tenkes å være kjøper. Det de har gjort er å ta innover seg at den altoverskyggende utfordringen for alle som ønsker regjeringsskifte i Norge er å stable et troverdig alternativ på beina i god tid før 2013.
Unge Venstre ser at den parlamentariske situasjonen gjør førstevalget med en sentrum-Høyre-regjering usikkert, og at det viktige er politikken en ny regjering fører, ikke partiene den består av. De ser også at nok en periode med rødgrønt styre, den tredje på rad, vil være helt ødeleggende for opposisjonen. Et borgerlig flertall skal gi en borgerlig regjering, slik Unge Venstre ser det.
Underforstått: De som ikke har innsett at politikk handler om å søke makt og innflytelse, bør finne andre ting å holde på med. De kan for eksempel begynne med akvarellmaling. Eller bli fylkesmann.
Men Unge Venstre vil ikke ha makt for enhver pris. For at et regjeringssamarbeid med Frp skal være aktuelt, krever de unge liberalerne en fremtidsrettet miljøpolitikk, en anstendig innvandringspolitikk og en ansvarlig økonomisk politikk, med dempet offentlig pengebruk.
Hver for seg og til sammen er dette krav som vil gjøre det uhyre krevende, for ikke å si umulig, å nå til enighet med Frp. Men å stille opp kriterier og åpne for samarbeid er i det minste mer konstruktivt enn å slamre igjen døren, uten først å se hva som befinner seg bak den.
Et svekket og – for tiden – mer moderat Frp gjør et samarbeid mer spiselig for Venstre, som har blitt mer tydelig borgerlig etter at Trine Skei Grande tok over. Sammen med et sterkt Høyre og en eventuell stadfestelse av Unge Venstres linjevalg på Venstres landsmøte til våren, kan dette kanskje også bevege KrF, som står overfor et mye mer krevende politisk veivalg enn Venstre.
De rødgrønne vet at trusselen om borgerlig kaos er det beste kortet de har. Derfor har mange av regjeringens sympatisører brukt uken på å snakke nedsettende om Frps menneskesyn og den smittefaren Venstre utsetter seg for. De treffer et ømt punkt, så klart: Frp kan vanskelig karakteriseres som en spydspiss for humanisme, liberalitet og vidsyn, og avstanden mellom deler av Frp og deler av Venstre er enorm.
Men rent bortsett fra at det kan være politisk uklokt å kritisere menneskesynet til Frps velgere – hva menes egentlig med «menneskesyn» i denne sammenhengen? SV sitter i dag i en regjering som administrerer et land i krig og en langt strammere asylpolitikk enn det partiet ønsker seg. Betyr det at SVs menneskesyn er korrumpert siden 2005? Eller betyr det ganske enkelt at SV har tatt innover seg det ansvaret og de realitetene det medfører å sitte i regjering, og lagt de mest radikale delene av egen politikk på is? Slik også Frp vil måtte gjøre det, i det minste så lenge Høyre forblir stort og dominerende på borgerlig side.
Paradoksalt nok finnes en av de fremste modellene for borgerlig samling nettopp i den rødgrønne regjeringen, som har vært en ubetinget suksess når det gjelder å få ulike politiske krefter til å samarbeide på en konstruktiv måte. Avstanden fra den marxistisk inspirerte venstresiden i SV til den mest borgerlige orienterte storbondeadelen i Senterpartiet – fra Ingrid Fiskaa til Ola Borten Moe – er omtrent så stor som du får den i norsk politikk. Men det har altså ikke stoppet de rødgrønne fra å få til så mye politikk sammen at hverken SV eller Sp til nå har tatt seriøst til orde for å gå ut av regjeringen.
Lærestykket fra de rødgrønne kalles minste felles multiplum. Øk det og styrk det, som Nordahl Grieg ville sagt. Venstrefolk jeg snakker medom Unge Venstres historiske vedtak er enten rystet eller mildt oppstemt. Den første gruppen består av dem som nekter å se Frp som et borgerlig parti, og som mener den politiske avstanden mellom Venstre og Frp simpelthen er for stor. Det kan være de får rett. De er også opptatt av at mange Venstre-velgere vil vende partiet ryggen dersom Venstre går for regjeringsmakt med Frp. Kanskje har de rett i det også, men det er i så fall et taktisk og ikke et prinsipielt politisk argument.
Flertallet i Unge Venstre viser på sin side at det blåser en ny vind gjennom Norges eldste parti.
Så gjenstår detå se om Trine Skei Grande og resten av voksen-Venstre vil lytte. Til Ungdommen.
