Det finnes ingen vei tilbake. Da må vi lete etter en bedre vei frem.
«Det er stadig noe jeg lurer på med disse møtene i Brussel. Nordmenn, særlig de fra departementet, reiser seg og går tidlig. Skal de reise hjem til Oslo nå?», sa Bellonas Frederic Hauge til Dagens Næringsliv i vår.
NEW WORLD DISORDER: Nicolas Sarkozy, Angela Merkel (oppe t.v.) og de andre EU-toppene gjør i dag nok et desperat forsøk på å redde økonomien i eurosonen. I mens demonstreres det i byer som New York (oppe t.h) og Aten (nede t.v.). Men hverken politikerne eller protestantene har løsninger på vår tids store problemer, som klimaendringene (nede t.h.). FOTO: REUTERS
Hauge hadde grunn til å koste på seg litt sarkasme, for han var nettopp blitt utnevnt til spesialrådgiver for EUs energikommissær Günther Oettinger. Dermed var en ildsjel fra en sivil miljøorganisasjon med ett blitt viktigere for miljøarbeidet i EU enn hele hærskaren av norske byråkrater som daglig fyller opp de fremste seteradene på ruten Oslo-Brussel.
Før de skynder seg hjem igjen for å skrive rapporter ingen skal lese. Og brodere på reiseregningen.
Hauge og Bellona er ikke unike. Over alt ser vi at statsmaktenes innflytelse i internasjonale relasjoner utfordres eller svekkes av NGO’er, multinasjonale selskaper, politiske protestbevegelser og uventede hendelser som terrorangrep, naturkatastrofer og regimefall. Kompleksiteten i internasjonale forhold øker voldsomt; makten flyttes bort fra de tradisjonelle stormaktene; endringstempoet går opp, opp, opp.
Fra Wikileaks har vi lært om løgn, forfengelighet og dumskap ved ambassader verden over. Men det egentlige problemet for diplomatiet er at det er i ferd med å bli akterutseilt av en verden det ikke lenger har kompetanse og endringsvilje til å forstå. Den globale maktarkitekturen, fra et impotent FN og nedover, er på evig etterskudd.
I boken «The Leaderless Revolution» skriver Carne Ross innsiktsfullt om denne utviklingen. Ross har selv vært høytstående britisk diplomat, med bakgrunn fra blant annet Afghanistan og Irak. Han fikk nok av diplomatiet etter farsen i Irak, der han opplevde fra innsiden hvordan politikken arbeider motsatt av vitenskapen: Politikerne slår fast sannheten først, mens diplomatene sendes ut etter bevis på at de har rett.
Ikke sånn å forstå at Ross mener diplomater er spesielt onde eller spesielt late av seg – de er bare i ferd med å bli overflødige, på tross av en frenetisk reise- og møteaktivitet. «Hver dag er det et toppmøte eller en resolusjon om våre alvorlige problemer», skriver Ross. Men problemene fortsetter som før, eller de blir verre.
Han ville trolig sagt det samme om dagens ekstraordinære toppmøte mellom Nicolas Sarkozy, Angela Merkel og lederne for de andre EU-landene, som gjør enda et forsøk på å få den europeiske økonomien på rett kjøl. De vil neppe lykkes denne gang heller. Til det er problemene for dype, de nasjonale interessene for ulike og maktmidlene for beskjedne.
Et sterkere Brussel, det eneste som kan løse krisen i eurosonen, er ikke ønsket av europeerne, og knapt nok av de politiske lederne deres. Euroen forutsetter en tung europeisk sentralmakt som ikke finnes, og som ingen lenger for alvor tar til orde for å bygge opp. Europa renasjonaliseres.
Samtidig med at EU-toppene sitter paralysert, brer det seg et kraftfullt folkelig opprør ut fra New York, Madrid, Aten og en rekke andre byer. Det er lett å forstå frustrasjonen. De som tar til gatene, og fremfor alt de unge, er ofre for beslutninger tatt over lang tid av andre enn dem selv, med fremtiden – deres fremtid – som evig salderingspost.
De får lide for at makthaverne – begrepet har egentlig mistet mening – abdiserer for en viltløpende finanskapitalisme som ingen lenger kontrollerer. Og for at generasjoner av politikere har tatt seg råd til velferdsgoder og bygget opp gjeld som ingen samfunn kan bære uten en helt annen verdiskaping enn det som skjer i Europa og USA i dag. Men verdiskapingen flyttes til andre deler av kloden, hvor man fortsatt vet å jobbe, og hvor man gjør det raskere, billigere, smidigere enn i den gamle verden.
Dagens protestbølge minner ikke først og fremst om 1968-opprøret, da deltakerne visste hvor de skulle og hva de ville (selv om de aldri kom dit). Parallellen finnes heller i mellomkrigstidens folkelige desillusjon og det dystre minnet om «den tapte generasjon».
Demonstrantene snur ryggen til selve politikken, en politikk som står uten svar på tidens store problemer og uten evne til å løse dem. Idealene er det direkte demokratiet, den horisontale organiseringen, «demokrati uten ledere» og beslutninger basert på konsensus. Eller som hos Carne Ross: «Endringer som begynner med oss selv».
Det lyder vakkert – og ikke så rent lite naivt.
Alle tidens store problemer – klimatrusselen, arbeidsledigheten, terrorismen, folkevandringene – er genuint globale av natur. Hva barna våre skal leve av og hvilken klode de skal arve, bestemmes av utviklingen i Kina, India og andre av fremtidens stormakter – ikke av beslutninger fattet i Brussel eller slagord ropt på gaten i New York.
Vi står hjelpeløse uten velfungerende globale institusjoner og en reelt global respons på krisene.
Kort sagt: Det finnes ingen vei tilbake – men finnes det en bedre vei frem? Hvis de nye protestbevegelsene tok tak i det spørsmålet, heller enn å fortape seg i illusjonen om en verden av små løsninger og vanntette skott, skulle det for alvor bli interessant å lytte til dem.
I mellomtiden må vi stole på Merkel og Sarkozy. Det er alt Europa har.
Sjur Holsen
