Jordkloden tåler flere mennesker. Men ikke hvis alle skal leve som oss.
I dager den offisielle dagen, har FN bestemt: Dagen da planeten Tellus runder 7 milliarder beboere.
Dermed begynner det å bli trangt om saligheten på jorden – og betydelig trangere skal det bli. Jordens befolkning fortsetter å vokse med omtrent 75 millioner mennesker i året, eller – om man vil – med et lite Bergen hver eneste dag.
Trøsten for resten av kloden får være at det ikke er bergensere alle sammen.
Mer presist: Det er riktig, riktig få bergensere i det store bildet. Og det er få nordmenn, få skandinaver, få europeere. Av hundre barn satt til verden i 2007, var bare fem født i Europa. Over halvparten av EU-landene kan forvente befolkningsnedgang frem mot midten av århundret.
Samtidig ser vi at fødselstallene faller markant i land der velstanden øker, som Brasil og Indonesia. Den gamle formelen holder stikk: Når folk blir rikere, blir familiene mindre. Og når familiene blir mindre, blir folk rikere.
Det nye er at land med stor økonomisk vekst kopierer de vestlige familiemønstrene raskere og raskere. Mens det tok 130 år før fødselstallene i Storbritannia falt fra fem til to barn, tok det bare 20 år i Sør-Korea. Eller ta Kina, hvor den tvungne ettbarnspolitikken vil kulminere i verdenshistoriens største eldrebølge fra omkring 2030, et uprøvd sosialt eksperiment av enorme proporsjoner.
FN regner med at jorden skal runde 9,2 milliarder mennesker før befolkningen flater ut, omkring 2050.Men fødselstallene i store deler av verden faller allerede så raskt at en rekke eksperter – og evig optimistiske røster som The Economist – mener at problemene med global overbefolkning er overdrevet.
Det er litt tidlig å glede seg. Problemet er nemlig ikke fødselstallene som sådan, men det faktum at de fordeler seg så skjevt på kloden.
Med lave fødselstall står Europa og land som Japan, Sør-Korea og Kina overfor enorme utfordringer i møte med eldrebølgen. Den arbeidende delen av befolkningen krymper, samtidig med at antallet pensjonister skyter i været. Europa alene skal miste 120 millioner mennesker i arbeidsfør alder frem mot 2050, mens andelen over 65 år vil mer enn doble seg. I følge FN skal befolkningen i Italia reduseres med 15 millioner mennesker i samme tidsrom, og det skal bli 11 millioner færre tyskere.
Hvordan skal europeerne da klare å ta godt vare på sine gamle, uten drastiske endringer i pensjonsalderen, økte fødselstall, kutt i etablerte velferdsgoder og – vanskeligst av alt i et Europa der arbeidskraft er overpriset – mer verdiskaping? En mulighet kan selvsagt være arbeidsinnvandring i massiv skala, men det vil være dypt politisk omstridt.
Dagens gjeldskrise og politiske paralyse er kanskje bare en forsmak på de forsmedeligheter som venter Europa, verdens gamlehjem.
Ett er sikkert: Det vil stå stadig flere utenfor og banke på Europas porter. Årsaken er at befolkningsveksten i verden i dag konsentrerer seg om de yngste, fattigste, som regel muslimske landene i Afrika, Sør-Asia og Midtøsten, hvor muligheten for arbeid, utdanning og et fornuftig økonomisk utkomme er dårligst. Og at veksten konsentreres om den fattige verdens viltvoksende storbyer, hvor livskvaliteten for altfor mange mennesker er jammerlig.
Store konsentrasjoner av frustrerte ungdommer uten gode fremtidsutsikter er som en usikret trykkoker, det har den arabiske våren lært oss. Legg til klimaendringene og økningen i antallet naturkatastrofer, og det er en betydelig fare for at folkevandringene mot nord og vest skal prege det 21. århundret.
Bildet blir ikke lysere av at ressursfordelingen i verden fortsatt er svært skjev. Vi, de rikeste syv prosentene av verdens befolkning, står for halvparten av klimautslippene, og vi forbruker uforholdsmessig store andeler av jordens mat, vann og konsumvarer.
Gradvis kommer store deler av den fattige verden etter, og da er det ikke bare de lave fødselstallene våre de kopierer: De kopierer også forbruksmønsteret vårt. Verden kan trolig fø 9 milliarder mennesker, og kanskje enda flere, men det skal bli meget vanskelig dersom alle sammen skal spise og kaste mat som oss i den vestlige verden. Noe av årsaken til de økte globale matprisene de siste årene er en sterk økning i etterspørselen etter kjøtt og meieriprodukter i Asia, hvor man tidligere spiste mest ris og grønnsaker, som legger beslag på langt mindre jordbruksarealer.
Det er enda en ting å tenke på for tilhengere av lavkarbo-dietten her hjemme: Kanskje er det ikke bærekraftig hvis vi alle sammen igjen skal bli massive kjøttetere.
Vi i Vesten står overfor ekstremt vanskelige avveininger, både sikkerhetspolitisk og økonomisk. Vi skal forberede oss på en fremtid der folkevandringer og ressurskriger trolig vil prege verdensbildet, og der forbruksmønstret vårt for lengst har utspilt sin rolle som global modell.
For å ta det siste først: Jeg skulle like å se den politikeren som for alvor tar tak i at den private velstanden og den offentlige velferden vår kanskje ikke kan videreføres som i dag. I et Europa tynget av gjeld og ledighet er det en svært vanskelig debatt å gå inn i.
