UTDANNELSESGENERASJONEN: Vi utdanner oss som aldri før, og det har for lengst gått inflasjon i akademiske titler. Men har vi innsett behovet vårt for hard og praktisk kunnskap, og at harde kunnskaper krever hardt arbeid?
Uten hard kunnskap blir Norge et bløtt land.
Sjøpungen er et underlig lite dyr. Som larve svømmer den rundt i havet på jakt etter en egnet plass å slå seg ned. På dette stadiet i livet har sjøpungen hjerne, men ikke munn.
Men når den så finner sin plass i verden – en passende stein der ned på det kalde, mørke dypet – utvikler sjøpungen en munn den skal sitte der og gape med resten av livet.
Og ikke bare det: Sjøpungen bruker like godt munnen til å spise sin egen hjerne. Hjernen er et kostbart organ, og dyrt å holde i drift. Det gjelder å prioritere.
Denne noe odde saksopplysningen stammer fra forskningsjournalisten Bjørn Vassnes’ nye bok, «Sokrates og sjøpungen». Og ja, de glupeste har brukt hjernen sin og tatt tegningen allerede: Sjøpungen, det er oss.
For skal vi tro Vassnes, er vi blitt et folk av gapende, stillesittende konsumenter, som ikke helt ser poenget med den overdimensjonerte hjernen menneskearten er utstyrt med. Vassnes’ bok er den hittil skarpeste advarselen mot den kunnskapskrisen Norge befinner seg i, på tross av alt det innholdsløse babbelet om «kunnskapssamfunnet». Den fortjener å bli lest.
Mandag skrev BT om fire bedrifter på Stord, som går sammen om å utdanne ingeniører direkte på arbeidsplassen. Årsaken er det store underskuddet på tekniske fagfolk, som de offentlige studiestedene ikke klarer å dekke opp.
Ikke sånn å forstå at det har manglet på tiltak for å få flere ungdommer hektet på realfag, siden de første krisetegnene ble synlig på midten av nittitallet. Problemet er at basiskunnskapene er for skrale og interessen for laber blant de unge. Og at det å realisere seg selv er blitt et hellig prinsipp når de unge skal velge utdanning og karrierevei.
Det blir rikelig med interiørarkitekter og TV-journalister av den innstillingen, men ikke fullt så mange maskiningeniører og elektrikere. Norsk ungdom velger utdanning med suveren forakt for samfunnets behov.
For Bjørn Vassnes har kunnskapskrisen røtter i sekstitallets kulturrevolusjon. Den gangen de unge studentene gikk på barrikadene for å «rive ned respekten for duskeluene», dypt kritiske til all «positivisme» og troen på sikker, universell kunnskap. Resultatet – i Norge som i resten av den vestlige verden – ble en flodbølge av popularitet for myke fag som sosiologi, antropologi og all verdens identitetsstudier.
Debatten rundt TV-programmet «Hjernevask» viste oss at toneangivende deler av samfunns- og humanvitenskapene fortsatt er programmatisk fiendtlig til «harde» innsikter fra biologi og andre naturfag, og nokså fantasifulle i synet på hva som passerer som vitenskap. Deler av samfunnsforskningen er blitt en individualisert lek med ord.
Vassnes på sin side bekymrer seg for broene vi skal kjøre på i fremtiden; for rørsystemene, høyspentmastene, datasystemene og skipsfarten. Skal vi holde den kompliserte infrastrukturen ved like og finne nye løsninger på de teknologiske utfordringene vi står overfor, må vi ha folk med solide kunnskaper i «kjedelige» fag som matematikk og fysikk; informasjondu ikke kan google deg til. Og – ikke minst – vi trenger folk med en praktisk legning.
Når Hordaland fylkeskommune lyser ut en middels kjedelig saksbehandlerjobb, får de 50 til 100 overkvalifiserte, universitetsutdannede søkere. For det mangler slett ikke på utdannelse i Norge, i en tid der snart alle skal presse seg igjennom en høyskole eller et universitet. Det vi mangler er folk med harde, praktiske kunnskaper.
Det finnes ingen snarveier, selv for bløtdyr.
Kritikerne av Vassnes vil enkelt finne svakheter ved boken hans. Den er ikke spesielt velskrevet, ikke veldig original og tidvis springende. Det er heller ikke sikkert at Vassnes i tilstrekkelig grad tar innover seg at selve kunnskapsbehovet endrer seg i takt med utviklingen av nettsamfunnet, som han så åpenbart forakter.
Og står det ikke verre til i andre land, hvor man sliter med høyere arbeidsledighet, lavere produktivitet og dårligere omstillingsevne enn i Norge? Bør boken hans egentlig sendes til Hellas eller Spania?
Kanskje. Men det ligger like fullt et ubehag i Vassnes’ bok som vi gjør klokt i å ta innover oss, fordi budskapet rammer det norske samfunnet spesielt.
Det moderne Norges velstand hviler i stor grad på anvendt naturvitenskap, fremfor alt i de marine og maritime næringene. Satt på spissen: Kjønnsforskerne våre hadde ikke kunnet sitte der og smile skjevt av naturvitenskapen hvis det ikke var for pengene teknologene pumper opp av Nordsjøen og inn i trygge forskerstillinger på de humanistiske fakultetene.
Problemet – det kulturelle problemet – er at vi gradvis har kommet til å ta all denne hardt tilkjempede velstanden for gitt, og at vi taper av syne hva som kreves av oss for å holde den ved like.
«Medan vår eigen ungdom går på Blindern, på trygd eller nektar å gjera praktisk arbeid, står svenskane bak disken, stolte over ein jobb vi sjølve synest ein skulle skamma seg over», skrev forfatteren Karin Sveen i Dag og Tid i fjor, i et bitende angrep på den norske over- og feilutdanningen. Slik blottstilte hun det som alle kan se: At vi er et nyrikt, bortskjemt herrefolk, med importerte tjenere til alle «drittjobbene» og alt som er vanskelig.
Vi har sikkert råd til å importere vaskehjelper, forskalingssnekkere og IT-ingeniører en stund til, det er ikke det.
Men det spørs hvor lenge vi kan stikke oss bort fra sannheten, som er at hard kunnskap alltid betyr hardt arbeid, og at begge deler faller seg enormt tungt i dagens Norge. Det finnes ingen snarveier, selv for bløtdyr.
