ANOTHER ONE BITES THE DUST: Papandreou falt, Berlusconi falt, og i morgen tyder alt på at statsminister Zapatero må gå fra makten i Spania. Men rødt eller blått, venstre eller høyre – de europeiske landene står overfor gigantiske problemer uten enkle politiske løsninger.
I morgen skifter enda et europeisk land farge fra rødt til blått. Spiller det noen rolle?
Sosialdemokraten José Luis Rodríguez Zapatero var en dynamisk, idérik og effektiv statsminister da han tok over Spania etter valget i 2004.
Men da finanskrisen traff ham noen år senere, avslørte han store svakheter som politisk leder. Først nektet han for at Spania hadde problemer. Så skyldte han på alle andre enn seg selv og sin egen regjering. Så unnlot han å handle.
Ved valget i morgen blir partiet hans etter alle solemerker kastet ut av regjeringskontorene i Madrid. Inn kommer høyresidens Mariano Rajoy, og gjør Europakartet enda litt blåere enn det allerede er.
Få spanjoler vil savne Zapatero. Og få gleder seg over Rajoy.
Over store deler av Europa ser vi det samme: En begynnende apati og en økende mistillit til politikerne, som stiger i takt med arbeidsledigheten og gjeldsproblemene.
I Hellas og Italia er statsministrene kastet og foreløpig erstattet av teknokrater. I Spania vender protestbevegelsen, los indignados, ryggen til både høyre- og venstresiden. I Storbritannia har vi sett plyndring og vold, og den politiske ekstremismen tiltar i en rekke land. Selve det politiske systemet er havnet i miskreditt.
Politikerforakten er forståelig, for politikerne i EU-landene har et større handlingsrom – et større ansvar – enn de liker å innrømme.
Ta Spania igjen: Det er ikke Wall Street eller Brussel som er årsaken til dagens skyhøye spanske ledighet, men at både konservative og sosialdemokratiske regjeringer har sverget til en utdatert økonomisk modell.
Hjulpet av for lave renter i eurosonen blåste spanjolene opp Europas desidert største boligboble i tiåret frem mot finanskrisen. Da den sprakk, blottla den et land som hadde gjort seg tungt avhengig av utviklingen i bare én næring, og som hadde forsømt seg grovt på de fleste andre områder. Hele byer drev med produksjon av vinduer, eller dører, eller sement, og ungdommen manglet utdannelse til å finne på noe annet når markedet falt sammen. Produktiviteten var lav, og den billige vareproduksjonen flyttet til Kina.
Det store spørsmålet står ubesvart: Hva skal spanjolene leve av?
Korrupte politiske ledere, en stor svart økonomi og uregjerlige regioner med ulike økonomiske behov har ikke gjort saken bedre. Ei heller stivheten i det spanske arbeidsmarkedet, med høy beskyttelse av dem som er innenfor, og altfor høye stengsler mot å slippe til nye.
Men nesten all styggedommen har det til felles at den skyldes nasjonale feilgrep eller handlingsunnlatelser når det gjelder skatt, pensjon, lønn, utdanning, forskning eller annen politikk som nasjonalstaten fortsatt kontrollerer selv. Spania har spasert utfor stupet med vidåpne øyne.
Den dypere årsaken til den europeiske apatien er at både venstre- og høyresiden i europeisk politikk står uten svar på den omstillingskrisen Europa står midt oppe i, når økonomisk styrke og politisk makt flyttes bort fra den gamle verden og over til nye vekstmarkeder, spesielt i Asia.
Høyresiden sliter med å finne svar på de fordelingsproblemene som blir stadig mer påtrengende i et Europa preget av nyfattigdom og masseledighet. Kuttene i velferdsgoder gjør krisen verre på kort sikt, mens drømmen om skatteletter kolliderer med den prekære situasjonen i statsfinansene.
Venstresiden deler seg mellom sosialister som er så forelsket i velferdsstaten at de motsetter seg selv fornuftige, nødvendige innstramminger, og mer sentrumsorienterte sosialdemokrater, som har sittet med ansvaret for uføret i en rekke land. Dessuten er venstresiden fratatt den historiske resepten sin, som er å kjøpe seg ut av problemene med mer offentlige penger.
Svekkede økonomiske utsikter stjeler handlingsrom fra begge de politiske fløyene, og sender gamle prinsipper på skraphaugen. En blå Berlusconi økte skattene for de rike; en rød Zapatero kuttet i lønningene til offentlige ansatte. Politikken mister farge, form, kontrast og retning.
Politikken mister farge, form, kontrast og retning
Skal de europeiske landene finne en vei ut av bakevjen, må en ny generasjon politikere tenke helt nytt omkring stat og marked, venstre og høyre, snillisme og kynisme, fordeling og vekst. Europa må finne nye måter å bruke markedet på til det markedet kan aller best – å generere aktivitet og skape verdier – men samtidig med større trygghet for utsatte grupper.
Kan ikke Europa konkurrere, vil kontinentet falle lenger bak i den globale konkurransen og få det enda tøffere. Og kan ikke Europa konkurrere på måter som gjør at flere trekkes med, står vi i fare for en alvorlig tillitskrise og omfattende sosial uro.
Samtidig, ute i verden, ser vi en rekke land som eksperimenterer med forholdet mellom stat og marked på nye, kreative måter. Statskapitalismen i land som Kina og Russland – glimrende portrettert i Ian Bremmers bok The End of the Free Market – har funnet sin vei til fremtiden gjennom en brutal kombinasjon av markedets effektivitet og statens jernhånd.
Det sikrer økonomisk vekst, men gir også elendige kår til den personlige friheten, menneskerettighetene og miljøet – i sum et høyst ikke-europeisk kursvalg.
Inntil videre får vi håpe det finnes et levedyktig europeisk alternativ, enten det nå kommer med Mariano Rajoy eller med andre europeiske ledere som skal velges de nærmeste årene.
Det ubehagelige er at det har sluttet å virke sannsynlig.
