ILLUSTRASJON: MARVIN HALLERAKER
Oslomakten er lukket, arrogant og fjern. Og hvordan står det til med oss her i byen?
Noe av det mest oppløftende jeg har lest i hele 2011 kom fra Frp-ordfører Helge André Njåstad i Austevoll. I heftet «Motmakt og regional utvikling», utgitt på prisverdig initiativ fra kommunalminister Liv Signe Navarsete, forteller han at de 667 øyene, holmene og skjærene der vest i havet utgjør den største maritime kommunen i Norge, med over 100 store båter.
Og så kommer det:
«Sidan Austevoll ikkje er eigen by, står det «Bergen» i hekken på alle båtane. Båtane våre gjer dermed Bergen til den største heimehamna i Noreg. Hadde Austevoll blitt by og flagga båtane heim frå Bergen, ja, då hadde Oslo gått forbi Bergen og blitt størst. Me er så vestlandspatriotiske at me ikkje unner Oslo den statusen».
Det er to viktige ting i det Njåstad sier.
For det første: Vekstkommunene sør, vest og nord for Bergen er i dag opphavssted for veldig mye av den verdiskapingen vi vestlendinger liker å smykke oss med. Det er her – i den sure myrjorden mellom de forblåste fjellknausene opp og ned langs Vestlandskysten – at mye av oljerikdommen blir til rene penger. Det er her fiskeflåten og oppdrettsnæringen blomstrer; det er her vi finner mylderet av verdensledende maritim tjeneste- og teknologiproduksjon; det er her gründerkulturen spirer og gror som noe annet enn trøtte power points på fylkeskommunale seminarer.
For det andre: Det ligger en raushet i det Njåstad sier, en erkjennelse av at Vestlandet er ett og at Bergen – tross alt – er å foretrekke fremfor sin urbane storebror der borte i de østlandske granskogene. Bergen er hele Vestlandets by.
Og det er vi jo, et stykke på vei. I et bredt belte fra Stord i sør, til Sogn i nord, til Voss og Hardanger i øst og strilalandet i vest er Bergen den store, for mange den eneste byen. På vondt, så klart, men også mye på godt. Folk i omegnskommunene er storbrukere av byens banker og forsikringsselskaper, restauranter og kulturinstitusjoner, universitet og høyskoler, flyplass og kjøpesentre. Mange av dem deler til og med lidelsene våre over Sportsklubben Brann.
Bergen er kort sagt sentrum i sin egen periferi, selv om bergenserne selv – den som skriver dette inkludert – ofte og gjerne klager over å være en bortgjemt og oversett periferi i den Oslo-dominerte nasjonalstaten Norge.
Spørsmålet vi bergensere bør stille oss, er dette: Hvordan kvitterer vi ut all denne velviljen fra omlandet vårt? Hva gir vi tilbake?
Temaet er gammelt som Bergen selv. Les for eksempel Henrik Jæger, som i sin berømte «Bergen og bergenserne» fra 1889 tørt slår fast om den typiske bergenser at «alverden er hans ligemænd – undtagen de, som er hans undermænd». Og stakkars undermenn!
Eller les Buchard Jessens «Vi bergensere» fra 1923, en bok gjennomsyret av småborgerlig, provinsielt bondehat. «Det vil være for dumt av oss byfødte at vente at disse mennesker som masse betragtet skal forstaa os og vore forutsætninger. Der skal flere slegtled til at skape bymand av en bonde», skriver Jessen.
Integreringsdebatten er så visst ikke ny.
Så har verden og Bergen gått noe fremover, for all del. I våre dager er mantraet om at Vestlandet må samarbeide «på tvers» blitt noe nær en allmenn sannhet. Bergen og Stavanger har oppdaget hverandre, og begynt en forsiktig gjensidig tilnærming. Bergen kommune samarbeider også i økende grad med nabokommunene, selv om det iblant går riktig trått, som i det interkommunale havnevesenet.
Men er vi bergensere riktig i det med hjertet? Viser vi i tanker, ord og gjerninger at vi virkelig vil ha strilene og resten av «massen» med oss i alt og ett, som likemenn og til gjensidig berikelse? Jeg tillater meg å tvile.
Det gjør jeg fordi jeg har snakket med mange driftige mennesker i omegnskommunene som tidvis føler seg oversett av Bergen, på tross av at mye av folkeveksten og den økonomiske aktiviteten – mye av fremtiden – har flyttet ut av den gamle handelsstaden. Jeg har aldri møtt bitterhet eller sinne, men jeg møter denne stille undringen over en bergensk selvtilstrekkelighet som tiden og utviklingen for lengst har løpt fra.
Oppegående bergensere ser problemet selv. «Jeg har holdt på i nærings- og kulturlivet i denne byen i 40 år, men det har sant å si ikke blitt bedre», sa en bergensk koryfé som jeg nylig snakket med om byens forhold til omlandet. Han understreket at det er Bergen som taper på denne toskeskapen, ikke det omlandet som stadig blir sterkere og mer selvbevisst.
Bergen er sentrum i sin egen periferi
Så må vi gjerne snakke varmt og lenge om at Bergen er tuftet på innvandring og ramse opp tyske og nederlandske handelsnavn fra 1600-tallet. Det begynner sant å si å bli en stund siden Bergen var kjent for sin utadvendthet.
Et moderne, flerkulturelt Bergen bør som minstemål kunne skilte med langt flere innflyttere fra nabokommunene i ledelsen av de bergenske kultur- og kunnskapsinstitusjonene, i politikken og i næringslivet enn vi ser i dag.
Og vær så snill, kom nå ikke trekkende med flere handlingsplaner og mer politikk. Å kaste av seg småbyens mentalitet er atskillig mer komplisert enn som så. Integrering kan ikke vedtas, enten vi nå snakker om radværinger eller pakistanere.
Det mange av dagens bergensere åpenbart mangler, er en dypere forståelse av hva det innebærer å være «Vestlandets hovedstad», mer enn bare i navnet. De ser ikke at Bergen en gang for alle bør slutte å prøve å være lille-Oslo, og i stedet ta på seg rollen som Stor-Bergen i et reelt, gjensidig befruktende samarbeid med omlandet. Et samarbeid preget av alt vi har felles – og det er riktig mye.
Da ville bergenserne også oppdage at vi har mangt å lære av folk og bedrifter i omegnskommunene. Som at næringslivet der ofte er oppriktig opptatt av å gi noe tilbake til lokalsamfunnet – en holdning som en gang var Bergens adelsmerke.
Og hvorfor ikke tenke tanken helt ut? Hvorfor ikke ta den vestlandske kulturen og den fremste vestlandske identitetsmarkøren på alvor og si at Bergen like godt skal være nynorskens hovedstad? Ikke sånn å forstå at bergenserne skal måtte skrive nynorsk og oppgi dialekten sin – det ville være å be om tomater og heitevegger og råtne egg. Men tenk om noen bergenske institusjoner, som for eksempel det nye Litteraturhuset, og kanskje endog noen bergenske bedrifter, løp linen helt ut og sa at nok er nok, her nyttar me nynorsk, her er me annleis!
Det hadde vært noe, det, som et poengtert opprør mot snik-oslofiseringen og en sann kjærlighetsakt til alt det fantastiske, fargerike, fortsatt genuine Vestlandet vi bergensere er så gudbenådet heldige å ha rundt oss.
Tenk over saken. Eller saka. Seriøst.
