SPLENDID ISOLATION: Storbritannias statsminister David Cameron ga etter for presset fra de mest eurokritiske røstene i sitt eget parti, og la ut på britisk alenegang i Europa. Det kan komme til å koste Storbritannia dyrt.
Britene har aldri følt seg som en del av Europa. Men nå er det alvor.
Krisen i Europa forteller oss at et halvt århundre med europeisk integrasjon har endret Det Gamle Europa i forbløffende liten grad.
Den klisjéfylte avgrunnen mellom et påholdent, protestantisk nord og et utsvevende, katolsk sør er mer aktuell enn på lenge. Mistroen mellom nord og sør og mellom enkeltland i Unionen, ofte med rot i banale nasjonale stereotypier, bare tiltar.
Denne uken har så en annen arvesynd dukket opp fra Europas dunkle fortid: Det eldgamle motsetningsforholdet mellom Storbritannia og det kontinentale Europa, og fremfor alt erkerivalen Frankrike.
Med den konservative statsministeren David Camerons nei til å endre Lisboa-traktaten for å skape en tettere økonomisk union, faller britene tilbake i ønskeposisjonen «splendid isolation», til iskald respons fra kontinentet. «Europa gjorde rett i å si nei til London», skriver franske Le Monde. «Auf Wiedersehen, England!» skriver tyske Der Spiegel.
Det er tett tåke i den britiske kanalen.
For erkekonservative briter – og dem finnes det som kjent en del av – var innlemmelsen i Det europeiske fellesskapet i 1973 et fatalt brudd med en tusenårig tradisjon av annerledeshet og suverenitet. Da skaden først var et faktum, så de det som noe nær en hellig plikt å motstå alle fremstøt mot tettere integrasjon.
Storbritannia har dermed alltid vært en bremse i EU, og står fortsatt i dag utenfor euro- og Schengen-samarbeidet. Tanken om europeisk integrasjon har aldri slått rot på de britiske øyer, hvor den intense anti-europeiske populismen får det norske Nei til EU til å fremstå som en klubb for frimerkesamlere. De britiske tabloidene og deler av det konservative Tory-partiet formelig hater EU.
Sett fra Norge er EU gjerne forbundet med markedsliberalisme og frihet for kapitalkreftene. Sett fra Storbritannia er det rakt motsatt: Her sidestilles Brussel med tung sentralstyring og fransk-tysk statsvennlighet.
Statsminister Camerons motvilje mot forhandlingsresultatet fra EU-toppmøtet handlet fremfor alt om å skjerme den britiske finanssektoren for planene om strengere europeiske reguleringer, som en såkalt Robin Hood-skatt på finanstransaksjoner. Britene vil ha markedet sitt i fred.
Den britiske motviljen mot Brussel er samtidig uttrykk for en bredere tendens i dagens EU, der nasjonale problemer torpederer alle luftige Europa-drømmer. I krisetider fanges de europeiske statslederne av hensynet til pressgrupper på hjemmebane, enten det nå er aksjemeglere i City eller arbeidsløse portugisere.
Den tverrnasjonale solidaritetsfølelsen EU-samarbeidet har hatt som mål å bygge opp, er simpelthen ikke sterk nok når krybben er tom og hestene bites. Tyske skattepenger til tyske arbeidsledige, franske subsidier til fransk industri er tidens europeiske melodi. Europas gamle nasjonalstater er som de alltid har vært: seg selv nærmest.
Europas gamle nasjonalstater er som de alltid har vært: seg selv nærmest.
Ikke dermed sagt at noe europeisk land får det bedre av å stå alene. Paddy Ashdown, den tidligere lederen for Det liberaldemokratiske partiet, sier Storbritannia er et «Norge uten olje» eller et «Sveits med atomvåpen»: Ikke lenger sterkt nok til å velge Camerons isolasjonslinje.
Da hjelper det ikke britene stort med såret imperial stolthet, som de har lange tradisjoner for å ta ut i raseri mot Brussel. Og det er lite å hente på det spesielle britisk-amerikanske forholdet, nå som selveste USA er på hell som stormakt. Gradvis går det opp for britene at det gjeldstyngede landet deres bare er et helt alminnelig land i den akterutseilte verdensdelen Europa – verken mer eller mindre.
«I dag har Storbritannia tatt et steg mot irrelevans», sa liberaldemokraten Chris Davies da forhandlingssammenbruddet på EU-toppmøtet var et faktum. Han kan ha rett. For tross all skepsis mot EU har Storbritannia gjennom alle år klart å balansere ønsket om å stå halvt på utsiden med kravet om reell politisk innflytelse i Brussel, godt hjulpet av at de andre store EU-landene har sett fordeler av å ha britene med.
Den tiden kan nå være forbi, for britenes veto i en så kritisk fase for Europa setter Tysklands og Frankrikes tålmodighet på alvorlig prøve. Hvis Camerons selvvalgte utenforskap for alvor innvarsler et EU i flere hastigheter med Storbritannia i krabbefilen, og hvis EU finner igjen sin gamle evne til å komme styrket ut av kriser, kan prisen for den britiske regjeringen i form av svekket innflytelse bli høy.
Alenegangen kan også bli kostbar på hjemmebane, hvor David Cameron – på tross av støtte i folket – risikerer at regjeringskoalisjonen med Det liberaldemokratiske partiet ryker. Nick Clegg, liberaldemokratenes leder, nektet å sitte ved siden av Cameron da statsministeren la forhandlingsresultatet frem for det britiske Underhuset. De varme holdningene til europeisk integrasjon er liberaldemokratenes fremste politiske varemerke.
«Trøsten» for den britiske regjeringen får være at EU-toppmøtet og den siste europeiske kriseløsningen – den femte i rekken – neppe løser krisen i den eurosonen britene er så allergiske mot. Innføringen av strengere budsjettregler fremstår som nødvendig etter det langvarige overforbruket i EU-landene, men risikerer også å gjøre krisen verre, fordi beinhard sparing hemmer sårt tiltrengt vekst.
EU mangler dessuten fortsatt juridisk makt og politiske sanksjonsmidler til å straffe de landene som ikke overholder budsjettkravene, og Unionen har ikke funnet noen løsning på det finansielle stormløpet mot de mest utsatte medlemslandene eller reparert de grunnleggende svakhetene ved euroen.
Det ser i øyeblikket mørkt ut på begge sider av Kanalen.
