Filmaktuelle Margaret Thatcher var altfor radikal til å være konservativ. Arven etter henne er en snillere europeisk venstreside.
MERYL SOM MARGARET: Denne uken har filmen om Margaret Thatcher premiere i Storbritannia, med Meryl Streep i hovedrollen. Filmen har skapt ny debatt om Thatcher, en av det 20. århundrets mest markante og omstridte europeiske ledere. FOTO: ALEX BAILEY, REUTERS
«Mrs. Thatcher, Mrs. Thatcher, milk snatcher», sang britiske skolebarn tidlig på 1970-tallet, etter at den til da nokså ukjente undervisningsministeren Margaret Thatcher tok fra dem gratis skolemelk. Begrunnelsen var klassisk thatchersk: Melken kostet det offentlige penger, og det fikk da være grenser for statens ansvar.
Ikke alle undervisningsministere er like kjent blant åtteåringer, kommenterte Terry Coleman i The Guardian, og spådde Thatcher en stor politisk karriere.
Han fikk rett. Etter at Thatcher ble statsminister i 1979, fortalte en av Storbritannias fremste psykiatere at han måtte endre fremgangsmåte for å finne ut om pasientene var demente. Inntil da hadde han spurt dem om hvem som var statsminister – ofte med nedslående resultat. Med Thatcher på plass i Downing Street var selv ikke de demente i tvil.
For sånn var «Jernkvinnen», som var navnet russerne ga henne: Karakterfast, ubøyelig – og dypt omstridt. Hun var Europas Reagan: En leder som var fast bestemt på å endre landet sitt med alle de midlene hun hadde tilgjengelig, og som overhodet ikke brydde seg om motstand eller manglende popularitet.
Resultatet ble en splittet nasjon, noe som på ny er blitt synlig nå som filmen om Thatcher er kommet, med Meryl Streep i en visstnok strålende hovedrolle (den har premiere i Norge i februar). Dermed blir 85-åringen Thatcher daglig minnet om at også hun er dødelig, for debatten handler blant annet om hvorvidt hun fortjener statsbegravelse når hennes tid er kommet – en ære som bare er blitt fire britiske statsministere til del. Motstanderne av statlig begravelse – de finnes også blant Thatchers egne tilhengere – sier nei fordi de mener at hun aldri ble en samlende figur for Storbritannia.
Margaret Thatcher var så visst ingen Churchill.
Hun var knapt nok konservativ. Tvert imot næret hun en dyp motvilje mot den klassiske måten å drive konservativ politikk på, som i Storbritannia best kan beskrives som en form for ekstrem moderasjon, bygget på en nedarvet intuisjon om at det meste nok vil ordne seg hvis det bare overlates til seg selv. Som en sann revolusjonær mistrodde Thatcher alle klassiske institusjoner, som BBC, kirken og de britiske prestisjeuniversitetene, og hun vegret seg aldri for å utfordre dem.
Forskjellen fra konservative forgjengere som Edward Heath og Harold Macmillan var også ideologisk, selv om ideologi typisk nok ikke interesserte henne. Det mest brukte Thatcher-sitatet – «there is no such thing as society» – er en antitese til konservatismens grunnleggende idé om å se mennesket i sammenheng med omgivelsene, og plassere det inn i en organisk helhet av fortid, nåtid og fremtid. Thatcher hadde ikke tålmodighet med den slags fintfølt tankespinn.
Resultatene av de elleve årene hennes som statsminister er som alt annet ved Thatcher omstridt, avhengig av øyet som ser.
Hun knuste de britiske fagforeningene med en brutalitet som gjør at de aldri har reist seg igjen. Det fremstår ikke som mer demokratisk i dag enn det var den gang, men det hører med til bildet at tiåret før Thatcher var preget av stridigheter, stagnasjon, massive streiker og – gjennom «misnøyens vinter» 1978–79 – tendenser til anarki i det britiske arbeidslivet.
Noen måtte rydde opp, og Thatcher tok jobben gravalvorlig.
Margaret Thatcher var så visst ingen Churchill
Programmet hennes for massive privatiseringer, økonomisk deregulering og lavere skatter fikk utvilsomt fart på den britiske økonomien, men hun lyktes ikke med å redusere arbeidsledigheten, og hun brukte lang tid på å stagge inflasjonen. De politiske institusjonene ble kraftig sentralisert, og erkefienden «staten» dermed styrket.
Hun lyktes med å redusere statens rolle i økonomien, men ikke med å stoppe utgiftsveksten på helse- og trygdebudsjettene. Det offentliges andel av BNP forble omtrent uendret gjennom Thatcher-årene.
Den ekstreme opptattheten av enkeltindividet og angrepene hennes på mye av det som bandt det britiske samfunnet sammen, kan ha bidratt til den sosiale og moralske krisen mange mener Storbritannia befinner seg i i dag.
Den viktigste arven etter Thatcher er det likevel venstresiden som bærer.
Tidlig på åttitallet prøvde Labour seg med en katastrofal venstredreining – programmet deres ved valget i 1983 ble kalt «historiens lengste selvmordsbrev» av en av deres egne parlamentarikere. Da de først kom tilbake i regjering med Tony Blairs «New Labour» på nittitallet, var de britiske sosialdemokratene blitt nesten like kritiske til staten som Thatcher selv, og de var for lengst sluttet med å bruke begrepet «klasse» (de snakket i stedet om kjønn eller etnisitet eller andre «identiteter», et sikkert tegn på at de hadde fjernet seg langt fra den tradisjonelle britiske arbeiderklassen).
Blair selv ble den fremste eksponenten for den høyredreiningen som har preget Europas sosialdemokrater de siste par tiårene, etter at Thatcher (og Reagan) lyktes med å flytte hele det politiske feltet til høyre. At den rød-grønne regjeringen her hjemme er blant Europas mest radikale – sitat Kristin Halvorsen – sier mer om dagens Europa enn om den rød-grønne regjeringen.
Men venstresiden i Norge har andre ting å takke Margaret Thatcher for. Få europeere har gjort mer for å bremse den europeiske integrasjonen enn den klippefaste nasjonalisten Thatcher, som simpelthen aldri så poenget med det hun betraktet som et byråkratisk, ubritisk monster på den andre siden av Kanalen.
Heming Olaussen og Nei til EU burde henge henne på veggen, i gullramme.
Men de vet nok å styre sin begeistring.
