Lars Sponheim kom, så og høstet strid. Kan Bergen snart komme videre nå?
«Lars Sponheim er for kontroversiell i stilen og for lite samlende», sa fylkesleder Sveinung Valle i Hordaland Arbeiderparti kort tid etter stortingsvalget i 2009. Spekulasjonene gikk om fremtiden til valgets store taper, og Valle var blant dem som fryktet å få ham til Hordaland som fylkesmann.
EN STRIDENS MANN: Fylkesmann Lars Sponheims virkning på Bergen har vært som bensin på et ulmende bål. Konflikten mellom Bergen kommune og Fylkesmannen stanser svært mye av byutviklingen i Bergen, en by som skal vokse raskt i årene fremover og som ikke har tid å kaste bort på byggeplaner som stopper opp. Det er på høy tid å komme videre.
«Jeg har kanskje ikke gått like stille gjennom mitt politiske liv som denne Sveinung Valle», svarte Lars Sponheim, i kjent stil.
Før han søkte fylkesmannsjobben og fikk ja.
Halvannet år senere ble Sponheim portrettert i BT under tittelen «Fylkesfanden», etter måneders klammeri med byens næringsliv og politiske ledelse. »Eg er ein beskjeden embetsmann som prøver å ikkje setje kraftige fotavtrykk», sa han den gangen.
Ikke alle var helt enig. Bergen Høyre fattet like godt vedtak om å legge ned hele Fylkesmannsembetet, og i tur og orden har partiets mest markerte politikere talt ham rett i mot.
Trude Drevland mente han drev med «sjikane», Monica Mæland at han gikk «langt over streken», Dag Skansen at han ikke hadde «et normalt forhold» til Bergen kommune. Toppen – eller bunnen – ble nådd da Ragnhild Stolt-Nielsen påsto at Sponheim straffet det blå byrådet fordi han sto i gjeld til turkamerat Jens Stoltenberg. Det lettet ikke synderlig på trykket at SVs Simen Willgohs tok Fylkesmannens parti og kalte byrådet og flertallet i bystyret for «kriminelle og idioter».
Bare opposisjonsleder Harald Schjelderup var usikker på hvilken fot han skulle stå på. Han valgte like godt å kritisere både Fylkesmannen og byrådet.
En stund var det ganske underholdende. Men det som begynte som en viktig debatt om spørsmål som parkering, byutvikling og forholdet mellom stat og kommune, har for lengst sporet av i bitter uforsonlighet.
I dag er situasjonen uholdbar. For som gjennomgangen i dagens BT viser, er selve byutviklingen i Bergen satt på vent som følge av den fastlåste uenigheten mellom Fylkesmannen og Bergen kommune, anført av byrådsleder Monica Mæland. Det er ingen i Bergen tjent med.
Skal vi komme videre, kan det være en fordel å skille snørr og barter, skitt og kanel, i debatten:
1. Lars Sponheim versus Fylkesmannen
Lars Sponheim var en usedvanlig frittalende politiker, og han har ikke vært direkte beskjeden som fylkesmann heller. Han har brukt påfallende skarpe ord om sine meningsmotstandere, også i offisielle sammenhenger.
Så kan man spørre seg om bergenserne, som ikke selv er skåret for tungebåndet, burde tatt noe lettere på Sponheims verbale fristil. I det minste bør det være mulig å skille mellom personen Sponheim og fylkesmannen Sponheim, statens mann i Hordaland, som er her for å utøve lovpålagte oppgaver.
Lars Sponheim er 54 år, og har åpenbart ingen planer om å endre personlighet. Bergen må leve med personen Sponheim, og konsentrere seg om jobben han gjør. Alt annet er en avsporing.
2. Prinsippdebatt versus politiske stridsspørsmål
De mest opphetede debattene mellom Fylkesmannen og byrådet har handlet om miljø og byutvikling, som samtidig er blant de heteste potetene i bypolitikken. Mange har åpenbart vært enig eller uenig med Fylkesmannen ut fra hvor de står i spørsmål om for eksempel parkering, mens andre har vært opptatt av å diskutere rollen hans. På samme måte har de politiske motsetningene mellom det blå byrådet og den rødgrønne opposisjonen/regjeringen ofte overskygget den mer prinsipielle debatten om kommunalt selvstyre kontra nasjonale standarder.
Man kan utmerket godt være enig med Sponheim i sak, men uenig i at det er han – og ikke de folkevalgte politikerne – som skal bestemme. Med den økende støyen i debatten har det blitt stadig vanskeligere å trekke dette skillet mellom det prinsipielle og det politiske.
3. Loven versus håndheving av loven
Samtidig: De som ønsker økt kommunalt selvstyre, må forholde seg til norsk lov. Den som skriver dette, hører med blant dem som mener at den nye Plan- og bygningsloven er for rigid i forhold til ønsket om et levende lokaldemokrati; et syn som finner støtte helt inn i regjeringen.
Men da skylder vi å gjøre oppmerksom på at det må nye lovendringer til for å styrke lokaldemokratiet, noe som bare kan komme fra Stortinget. Selv de mest hardnakkede forkjempere for det lokale selvstyret bommer hvis de for alvor mener at man skal kjøre selvstyret frem på tvers av loven.
4. Juss versus skjønn
Lars Sponheims jobb i Hordaland er å se til at kommunene her følger norsk lov og nasjonale retningslinjer (et arbeid som går lettere i andre kommuner enn Bergen). Man kan være for eller mot Fylkesmannens eksistens, men så lenge vi har det systemet vi har, blir det avgjørende hvordan Fylkesmannen fortolker lovene. Det er og skal være en rent juridisk oppgave, og må bedømmes deretter.
Samtidig åpner Plan- og bygningsloven for et visst bruk av skjønn. Derfor må det skilles mellom Fylkesmannens bruk av skjønn (godt eller dårlig) og embetets lovfortolkninger (kvalifiserte eller ikke). Gitt muligheten for bruk av skjønn, finnes det et visst forhandlingsrom i for eksempel spørsmålet om parkeringsbestemmelser. Det forplikter alle parter i konflikten.
5. Vilje til å komme videre
Det fremstår som uklokt av byrådet å sende byråd Lisbeth Iversen på mekling med Fylkesmannen om nye parkeringsbestemmelser, uten å ha dekning i egne rekker (meklingsresultatet, der begge parter firte noe, ble avvist av bystyret). Samtidig må staten ved Miljøverndepartementet opptre nøytralt som klageinstans, ikke som part i saken ut fra politisk uenighet med byrådet i Bergen. Ryddighet og fleksibilitet fra alle parter, inkludert Fylkesmannen, er avgjørende for at byutviklingen i Bergen skal komme tilbake på sporet.
I dagens BT har vi gått igjennom samtlige av de sakene som har stoppet opp på grunn av striden mellom Fylkesmannen og Bergen kommune. Listen er nedslående lang. Vi har også stilt Fylkesmannen og byrådslederen spørsmål om konflikten og om veien videre. Leserne får bedømme sakene og argumentasjonen selv.
Da kan det være et godt tips å legge alle sympatier og antipatier til side, og spare dem til første hjemmekamp på Stadion. Striden mellom Fylkesmannen og Bergen kommune har pågått for lenge. Nå handler det om å finne en løsning.
