En verden av alle mot alle er den sikreste veien til avgrunnen.
VI SIER NEI, NEI, NEI: Det finnes riktig gode grunner til å si nei til EU, slik et stort flertall av Norges befolkning gjør. Men en verden der alle sier nei til forpliktende internasjonalt samarbeid, og der ingen er sterke nok til å ta styringen, er kanskje den verste av alle tenkelige verdener for å løse de store, globale utfordringene. Arkivfoto: eirik brekke
Det åpenbare først: Nasjonal suverenitet og selvråderett er verdier som alle nasjoner strekker seg etter. Vi ønsker alle å være herre i eget hus, og historien til hver eneste moderne nasjonalstat handler om en eller annen kamp for å oppnå og deretter slå ring om denne retten.
I Norge står 1814 og 1905 som skinnende årstall for den nasjonale suvereniteten. For ikke å snakke om 1972 og 1994, da et flertall av det norske folk sa nei til medlemskap i først EF og så EU, med nettopp vernet om den nasjonale selvråderetten som hovedargument.
Også vi ja-folk må erkjenne at det finnes riktig gode grunner til å gjøre nettopp det.
En verden av suverene nasjonalstater, der alle har mulighet til å si nei takk, det passer ikke oss, er samtidig en verden som er elendig rustet til å takle de store, globale truslene vi står overfor i dag.
Best ser vi det i spørsmålet om klimaets fremtid, der alle land kan høste fritt av den uregulerte tilgangen til å forurense.
Ingen land har insentiver til å redusere sine utslipp, siden det ikke ville hindre klimaendringer . Og så lenge det ikke finnes noen form for velfungerende global styring som kan tvinge hele verden til utslippsreduksjoner, fortsetter alle land å forurense omtrent som før. Det er komplett logisk for hvert enkelt land, men potensielt katastrofalt for kloden som helhet.
Klimatoppmøtet i København i 2009 var symptomatisk. Forventningene var hausset voldsomt opp på forhånd – og spesielt av miljøbevegelsen, som aldri har vært synderlig opptatt av realpolitikk. Men selve toppmøtet ble noe nær en fiasko, fordi forhandlingssystemet er basert på en frivillig konsensus som det i praksis er umulig å oppnå.
Med vetorett for hvert eneste lille land på kloden, var det fritt frem for samtlige til å snakke med store, forblommede ord om klimaet – aldeles risikofritt.
Etterpå dro alle hver til sitt, og fortsatte som før. For det finnes ikke et eneste land i verden som frivillig vil frasi seg økonomisk vekst i bytte mot en høyst usikker klimagevinst; det er den brutale sannheten. Den er bare blitt enda mer sann under de globale finans- og gjeldskrisene.
Ambisjonene om et internasjonalt politisk fellesskap fortaper seg i bakspeilet
I boken «Every Nation for Itself», som fortjener å bli lest av et stort norsk publikum, tar den amerikanske statsviteren Ian Bremmer opp dette problemet i full bredde.
Bremmers utgangspunkt er at vi lever i en verden uten global styring, for første gang på syv tiår. Uansett hva man ellers måtte mene om USA, har landet gjennom hele etterkrigstiden prøvd å ta globalt ansvar for internasjonal fred, sikkerhet og handel. Det har skjedd med svært omstridte midler og resultater, og selvsagt med soleklare egeninteresser i bunn. Men viljen kan ingen bestride.
Nå har ikke amerikanerne lenger råd til, interesse av eller politisk samhold til å leke verdenspoliti. Samtidig er sammenslutninger som G7 og G8 på vei over i historien, mens G20 er en ren prateklubb – uten makt til å fatte bindende vedtak. FN er på mange måter en maktpolitisk vits, lammet av stormaktenes vetorett, og derfor hjelpeløs i møte med nedslaktinger som den i Syria.
Vår verden er en verden av «G null», skriver Bremmer; «en buss uten sjåfør».
Samtidig er veien som ligger foran oss full av store, genuint globale utfordringer. For å få verdensøkonomien på fote igjen, redde klimaet, bekjempe den internasjonale terrorismen, spredningen av atomvåpen og globale trusler mot helsen er bindende globalt samarbeid fullstendig påkrevd.
Samarbeid fordrer i sin tur et lederskap som ingen er villige til eller har mulighet til å påta seg i dagens multipolare, raskt omskiftelige verden.
Nye, fremvoksende maktspillere som Kina, India og Brasil har mer enn nok med sin egen utvikling, og deler ikke det verdigrunnlaget – godt eller dårlig – som den vestlige verdens globale hegemoni har hvilt på. USA vil trekke seg tilbake fra mange av sine selvpåførte globale engasjementer raskere enn noen fremvoksende stormakt vil være villig til å rykke inn og fylle tomrommet.
Og å få gamle og nye stormakter til å samarbeide? «Det blir som å gjete katter – sammen med dyr som ikke liker katter», for igjen å låne Bremmers ord.
To typer makt er avgjørende i internasjonal politikk: Makten til å tvinge igjennom endring, og makten til å motstå endring. I dag er det snart ingen land eller internasjonale organisasjoner som faller i den første gruppen, mens stadig flere faller i den andre.
Slik blir vi en verden av nei-siere og solospillere, av proteksjonister og kranglefanter. Ambisjonene om et internasjonalt politisk fellesskap fortaper seg i bakspeilet og reduseres til innholdsløse fraser i diplomatenes middagstaler, mens den utilslørte maktkampen om økonomiske ressurser rykker inn og tar over: Om olje, jord, mat og mineraler.
Målt opp mot disse overveldende utfordringene, blir det selvsagt fullstendig betydningsløst om et lite land oppe ved Nordpolen, med 0,007 prosent av verdens befolkning, velger å gå inn i eller stå utenfor EU. Kanskje er det slett ikke EU vi skal avgi nasjonal suverenitet til.
Men valget illustrerer det grunnleggende poenget godt: At det er vanskelig, på grensen til det umulige, å se hvordan verden skal løse sine problemer, all den tid nasjonalstatene eller grupper av nasjonalstater ikke vil oppgi selvråderett i bytte mot internasjonalt, forpliktende samarbeid
Alternativet er mer globalt anarki, i en tid da vi fremfor alt trenger fast global styring. Det er dessverre dit vi er på vei i dag.
