Høyre ligger godt an til å vinne makten. Velgerne har krav på å få vite hva partiet vil bruke den til.
Det har vært snakket mye om vippestater den siste tiden, men lite om Norges eget Ohio: De rundt 135.000 velgerne som (ifølge NRKs siste måling) har gått fra Arbeiderpartiet til Høyre siden forrige valg.
BORGERLIG SAMARBEID?
Siv Jensen og Erna Solberg. FOTO: HÅVARD BJELLAND
Mens sentrumspartiene enten sitter svekket i regjering (Sp) eller frister tilværelsen som politikkens evige korridorpasienter (KrF og Venstre), utgjør de lyserøde Ap-velgerne og de lyseblå Høyre-velgerne sitt eget, svært viktige midtpunkt i norsk politikk. De kan langt på vei avgjøre valget til høsten.
De mange overløperne fra Ap sier mye om den transformasjonen Høyre har gjennomgått de siste årene, fra å være et utskjelt «kalkulatorparti» til å bli en mykere, mer sentrumsorientert politisk kraft.
Høyres vei bort fra kalkulatorpartiet er godt kalkulert, i en tid da Europa gjennomlever økonomisk ragnarok. Den tøylesløse økonomiske liberalismen ble brakt i vanry under finanskrisen, og harde angrep på velferdsstaten selger dårlig i en tid da mange frykter for jobber og velferd, også her hjemme.
Den lange trenden i norsk politikk befestes dermed ytterligere: Mens venstresiden har akseptert markedsøkonomien, har høyresiden godtatt velferdsstaten.
Høyre stjeler ikke velgere bare fra Arbeiderpartiet, men har også kapret omtrent hver fjerde Frp-velger siden valget i 2009. Det forteller alt om Høyres styrke i øyeblikket, men også om farene for å ende i politisk spagat.
Løsningen i Høyres Hus later til å være en strategi der det gjelder å sitte mest mulig stille i båten, i håp om at de gode målingene varer frem til valget. Bak lurer det en uro for at formtoppen kan ha kommet for tidlig, sammen med dystre minner om forsøkene på borgerlig «samling» i 2009. Høyre vet godt at ingen kan mobilisere som Arbeiderpartiet når det først gjelder, at Sp alltid klarer seg og at det skal lite til for å løfte SV over sperregrensen. Det rød-grønne regjeringsalternativet har bare eksistert siden 2005, men de rød-grønne partiene har samlet sett hatt flertall ved samtlige stortingsvalg siden 1973, bortsett fra i 2001.
Mens den forrige Høyre-bølgen ble båret frem av en sterk entusiasme fra velgerne og klare, populære vinnersaker, sier dagens bølge trolig mest om misnøyen med den sittende regjeringen.
Det er et spinkelt grunnlag å regjere på. Vår tids velgere er notorisk illojale og misfornøyde; en kombinasjon som i øyeblikket rammer regjeringen, men som når som helst kan vendes mot Høyre etter en eventuell valgseier. Bare spør de konservative i Storbritannia, et av forbildene for Ernas Solbergs dreining mot sentrum. De tok makten fra et styringstrøtt og upopulært Labour i 2010, i en blek, mindre ideologisk utgave av seg selv. To år senere sliter toryene med klart svekket oppslutning, og driver løpende brannslukking vel så mye som politikk. Strategien med å sitte stille i båten er ikke spesielt modig, og kanskje ikke engang særlig klok.
Så hva er det Høyre er så redd for? Det snakkes mye om forholdet til Frp og problemene med et mulig blå-blått regjeringssamarbeid, men faktum er at Høyre – Norges for tiden største parti – er sterkt nok til å få mye av sin egen politikk igjennom, uansett hvem av de borgerlige partiene de måtte ende i regjering med.
Den politikken er jo kjent i grove trekk; vi hører mye om forsiktig pengebruk, om kunnskap og kompetanse og om nye løsninger for Helse-Norge. Men det er noe veldig traust og blekt ved dagens utgave av Høyre, og tilsvarende få av de sakene som kan få blodet til å bruse blant velgerne.
Det ferske utspillet om å tukle med hjemfallsretten? Kommunesammenslåing? Skatteletter som er så moderate at regjeringen sliter med å fremstille dem som farlige? Kjenn etter og døm selv.
Så er det selvsagt riktig at det ligger i Høyres sjel å være et moderat og ansvarlig parti, og at det finnes et annet parti på høyresiden som tar seg av elleville utspill i enkeltsaker. Et populistisk Høyre ville være både en selvmotsigelse og et politisk mareritt.
Men tydelighet behøver slett ikke å bety uansvarlighet. Det kan også være et kjærkomment grep for å markere grunnleggende politiske forskjeller i den grå suppen norsk politikk har kokt inn til. Høyre kommer ofte og gjerne med tankevekkende diagnoser av situasjonen i arbeidslivet, fremtiden for velferdsstaten og kunnskapssvikten i skolen. Det er alt sammen utfordringer som er så store at de vanskelig lar seg løse med politisk småflikking, men krever dristige politiske valg. Klimaet er en annen avgjørende sak hvor det verdikonservative Høyre med fordel kunne ha snakket i mye større bokstaver. Kanskje ville også velgerne satt pris på djervere tanker fra Høyres side?
Dersom partiet skal bli sittende lenge ved makten, slik Høyre-strategene drømmer om, trengs det noe langt mer enn bare å kapre den ved valg. Da må Høyre igjen bli et parti som griper tidsånden og risser opp en tydelig politisk retning for velgerne. Der tror jeg ikke Høyre – eller for den slags skyld noe annet norsk parti – er i dag.
Ti måneder før stortingsvalget har vi følgende situasjon: En styringstrøtt regjering har som sitt viktigste kort for gjenvalg argumentet om at alternativet er verre. Alternativet flyr høyt på målingene, men kanskje mest fordi folk er lei av regjeringen.
Norske velgere fortjener veldig mye bedre. Det kan og bør Høyre bidra til.
