ILLUSTRASJON: Marvin Halleraker
De som innreder velferdsstaten, bør se seg langt tilbake. Og langt frem.
Jeg sitter og blar i Førde bygdebok og kapittelet om gården Holsen. Det er gripende, til dels dyster lesning. Om barn som dør tidlig, overbefolkede gårdshus, utvandring til Bergen og Amerika, armod og atter armod. En fjern slektning mister livet i et «sjalusidrama» i 1866, leser jeg. Tilværelsen kan være dramatisk.
Så også for min tippoldefar, Rognald Holsen, som opplever at «garden vert seld på auksjon i 1888», som det nøkternt slås fast. Litt slektsgransking avdekker mer: Han brekker lårhalsen som 46-åring, og bruddet leges aldri. Den arbeidsuføre mannen har ikke noe Nav å gå til, men deklasseres over natten fra småbruker til husmann, med ni barn å forsørge.
Fem av sønnene utvandrer til USA. En av dem – min oldefar – finner veien til Bergen.
Det finnes utallige historier som den om Rognald i vår nokså nære fortid: Om mennesker som ved ren og skjær uflaks mister fotfestet i livet, og som ender i fattigdom og fornedrelse. Veien bort fra Rognalds samfunn, der verdighet var en prekær ressurs, er den stolte historien om oppbyggingen av den norske velferdsstaten, som særlig arbeiderbevegelsen skal ha æren for.
«Kvar gong nye klassar slo seg fram i samfunnsarbeidet, vart heile nasjonen vidare og rikare», som utenriksminister, historiker og sosialist Halvdan Koht en gang sa det. Med atskillig patos – og atskillig rett.
Reisevante nordmenn kan når som helst besøke samfunn som minner om bygden Holsen anno 1888. Da jeg selv bodde i Latin-Amerika tidlig på 2000-tallet, var jeg ikke først og fremst overrasket over de store forskjellene, men over hva de gjør med folks holdninger. Rike, velutdannede mennesker kunne uten videre slenge ut påstander om at de fattige hadde seg selv å takke, at de var late og udugelige. Kort sagt: De fortjente ikke bedre.
I samfunn der de sosiale avstandene blir for store, og der de sementeres gjennom adskilte skoler, et delt helsevesen og hermetisk lukkede boligområder, har kunnskapsløsheten, fordommene og frykten den aller beste grobunn. Kunnskapsløshet er i sin tur den fremste sperren mot en fornuftig omfordelingspolitikk, som i virkeligheten tjener både fattig og rik ved å bygge tillit på tvers av samfunnsklassene. Den tilliten er noe av det aller fremste vi har frembrakt i vår del av verden i løpet av det 20. århundret.
I dag er den europeiske velferdsstaten i krise, fordi Europas land – med oljerike Norge som et mulig unntak – gjennom flere tiår har bevilget seg mer velferd enn verdiskapningen gir rom for. Den begynte som kjent å skrante allerede med oljekrisen på 1970-tallet, og siden har Europa aldri gjenfunnet plassen i den økonomiske verdenseliten.
Dels handler det om at industriarbeidsplassene automatiseres eller lekker til lavkostland i sør og øst, og gjør Europas arbeiderklasse til en trygdeklasse. Dels om at kontinentet eldes raskt, med stor belastning på omsorgsbudsjettene. Dels om at den europeiske middelklassen, politikkens stabiliserende element, er i ferd med å skrumpe inn og miste fotfestet, mens klassen av superrike kaster loss og skyver fra.
Miksen av velferdskutt etter gjeldskrisen og hordene av arbeidsledige unge europeere, som har nådd skremmende proporsjoner særlig i sør, er en tikkende sosial bombe.
Noen av nedskjæringene er åpenbart fornuftige. For å bruke et eksempel fra den avdøde britiske historikeren Tony Judt, som selv tilhørte venstresiden: Det er fullt forståelig at franske togførere kjempet frem lav pensjonsalder og andre velferdsgoder i årene etter krigen. De begynte å jobbe helt ned i 13-årsalderen, og hadde et hardt, manuelt arbeid i damplokomotivene; et arbeid som tidlig gjorde dem fysisk utslitte. I dag står de samme togførerne i et klimatisert, høyteknologisk miljø og trykker på knapper; de har ikke lenger noe sliteryrke. Fortjener de da de samme, kostbare ordningene, som en pensjonsalder ved fylte 55?
Den logikken kan og bør anvendes på en rekke av de velferdsgodene som ble tildelt til andre tider og under andre kår. «Freding» av rettigheter er en dødslinje for en bærekraftig velferdsstat.
De av oss som frykter at den offentlige velferden er blitt for tøyelig og for raus, bør samtidig huske på Rognald i Holsen – og alle de tusener andre av våre nære forfedre som sto helt uten noe sosialt sikkerhetsnett. Det finnes mange svært utsatte mennesker i dag også – nyfattige, rusmisbrukere, psykisk syke – som det massive velferdsbyråkratiet ikke makter å hjelpe.
Et hovedpoeng som ofte blir borte i den karikerte velferdsdebatten mellom «snillistiske» forsvarere av velferden og «kyniske» kritikere er jo nettopp at offentlig velferd primært må innrettes slik at den kommer de virkelig trengende til gode. Hvis velferden skal begrenses, slik den kanskje må også hos oss, er det livsviktig at det skjer på måter som skjermer de mest utsatte. Hvilket igjen betyr at alle vi andre i den brede, norske middelklassen kanskje må klare oss med litt mindre og stole litt mer på oss selv.
Den brede middelklassen kanskje må klare seg med mindre
Historien om min tippoldefar bærer jeg med meg som en personlig huskelapp fra fortiden. Men når temaet er velferd, er det samtidig viktig å se langt frem i tid, til våre egne barn, barnebarn og oldebarn.
Skal vi bli den generasjonen som skusler det hele bort, fordi vi ikke vet å sette grenser for våre egne krav? Innebærer middelklassens solidaritet med seg selv og politikernes angst for upopulære beslutninger en utplyndring av fremtidige generasjoner?
Og samtidig: Hva gjør vi for å sikre at nødvendige endringer i velferdsstaten ikke fører oss inn på en seig sklie mot fortiden? Risikerer vi å trekke fallemmen bort under de menneskene velferdsstaten hadde som sin viktigste historiske misjon å hjelpe?
Holsen anno 1888 må på mange måter ha vært et ubarmhjertig samfunn. Vi må aldri gå tilbake dit.
