Hans Sandes bok "Pappa er sjørøvar" har fått Israels ambassadør i Norge, Michael Eligal, til å skrive brev til UD.
Det har skjedd før, men denne gangen med ekstra tyngde: I september skrev Israels ambassadør til Norge, Michael Eligal, til Utenriksdepartementet og beklaget seg over Hans Sandes barnebok, Pappa er sjørøvar, som han mener gir en løgnaktig og demoniserende fremstilling av Israel og israelere.
Som om UD skulle kunne mene noe – enn si gjøre noe – med det.
Så skjer det aldeles utillatelige at denne boken, som Hans Eksellense Eligal har frakjent enhver verdi, blir innkjøp til alle landets folkebibliotek gjennom Kulturrådets innkjøpsordning.
Hva gjør ambassadøren da?
Jo, han skriver til kulturminister Anniken Huitfeldt og klager over at en statlig finansiert ordning kan gå god for en bok som gjør Israel til den onde parten i en smertelig konflikt. Riktig nok forsikrer ambassadøren også at han respekterer og godtar den grunnleggende retten til ytringsfrihet, inkludert retten til å skrive og publisere etter egen tilbøyelighet.
Likevel må han uttrykke sin forskrekkelse over måten ”Israel og dets soldater, et vennligsinnet land med vennligsinnede soldater, blir presentert på i denne boken for små barn”.
Direkte objektiv er ikke fremstillingen, det har han rett i. Men når ble det en oppgave for ambassaden å drive litteraturkritikk? Og hvorfor skriver ambassadøren dette, først til UD så til kulturministeren, om det ikke var for å påvirke vår bruk av den ytringsfriheten han sier han respekterer?
Det arbeides for tiden med et svar i Kulturdepartementet. Jeg håper det blir et klart svar, og ikke bare diplomatisk.
For denne formen for kulturkontroll er dessverre ikke enestående fra israelsk side. I mars skrev selvsamme Michael Eligal til kringkastingssjef Hans-Tore Bjerkaas. Da var han ”dypt skuffet” over at NRK 2 hadde valgt å vise Vibeke Løkkebergs film ”Gazas tårer”, som ”uten forbehold sverter Israel”, som han uttrykte det. Ambassadøren gikk heller ikke av veien for belære Bjerkaas: ”Denne ambassaden har full rett til å vente at den største kringkasteren i landet fremskaffer kunnskap og forståelse om situasjonen i Midtøsten, og ikke henfaller til anti-israelske produksjoner”.
Så vet vi det.
For et drøyt år siden var det billedkunstneren Håkon Gullvågs utstilling i Damaskus som fikk ambassadealarmen til å gå. Det var ille nok at han fikk lov til å stille ut bilder som ”fremmer hat og delegitimerer Israel”; på toppen av det hele hadde norsk UD bidratt til å finansiere styggedommen. Da ba ambassaden direkte om ”avklaring fra det norske Utenriksdepartementet”. Intet mindre.
I 2004 krevde Israels daværende ambassadør, Liora Herzl, en skulptur fjernet fra Youngstorget i Oslo. På Sigurd Bjørn Engviks kunstverk Muren står blant annet ordet holocaust skrevet ved siden av datoen for opprettelsen av staten Israel. Samme år valgte Galleri A Minor i Oslo å trekke et maleri av Chris Reddy fra utstillingen «Anti-Semite in the Name of God» etter at ambassadør Herzl påpekte at kunstverket virket støtende på jøder. Det året saboterte også den israelske ambassadøren i Sverige et israelkritisk kunstverk, Snøhvit og sannhetens galskap av Gunilla Sköld Fweiler og Dror Feiler, på Historiska Museet i Stockholm ved å hive en lyskaster inn i installasjonen.
Jeg skulle ønske at kunst var i stand til å provosere og vekke oppsikt oftere, gjerne også i andre sammenhenger, enn dette. Det problematiske med å kritisere Israel og dets Palestina-politikk, det være seg i kunstnerisk, humanitær eller politisk sammenheng, er at man automatisk blir beskyldt for antisemittisme og på det viset søkes satt sjakk matt. Nettopp for å unngå et slikt forsøk på å avlede og undergrave rettmessig kritikk, gjerne også urettmessig, gjelder det nettopp ikke å opptre slik Galleri A Minor gjorde. Den slags ”suksess” representerer en legitimering av sensurtendenser som verken kunsten eller offentligheten for øvrig er tjent med.
Debatt om kontroversiell kunst hilses velkommen. Men det blir litt spesielt når et lands ambassade vil prøve å overta styringen. Særlig et land som er så hårsårt for kritikk at det ustanselig drar frem antisemitt-kortet. Israel står midt oppe i en umenneskelig konflikt, som landet selv har bidratt til å skape, forsterke og opprettholde. Da er det ikke annet å vente enn at samfunnsengasjerte kunstnere – takk for at slike fortsatt fins! – tar dette opp i sine arbeid.
