Barbert og audmjuka

–          Nå ska mi se, sa dama, og så raka ho av meg halve manndommen. Så tok ho fram eit kamera og bad meg smile…

Eg har nemleg vore til dokter og fått hjartet mitt undersøkt.

”Registrations will open in February” har det stått lenge på heimesida til Medoc Marathon. Det har eg festa like mykje lit til som når det står på eit butikkvindu i Sør-Frankrike at dei opnar att etter lunsj. Det betyr: ”Vi har tenkt å opne etter lunsj. Ein gong. Kanskje. Viss ikkje det blir for mykje rødvin til lunsj, eller det blir veldig fint ver, eller vi rett og slett gløymer det, eller noko anna kjem i vegen.” Vi snakkar Frankrike her.

Det er berre i Frankrike eit arrangement med 8500 deltakarar kan skrive at dei opnar i Februar, og så blir det  11. februar utan at noko skjer, og utan at nokon hevar eit augnebryn. Men no har eg oppdaga noko: Mens eg sto ved hovudinngangen og venta på at nokon skulle komme ut og opne opp, er det full trafikk inn bakvegen.

Eg fekk nemleg ein sms frå ein kjenning fredag kveld: ”Hei OleJ. Ser du skal springe i Medoc! Vi er allereie påmeldt!”

For å gjere ei lang historie kort: Dei hadde ringt og maila med ei dame som heiter Angelie, og som kan fikse alt. Ho tok imot påmeldinga deira allereie i desember. Men kjenningen kunne fortelje  at han hadde måtta sende inn legeattest for å få være med. Ein lege måtte skrive på engelsk at han såg denne personen som fullt i form til å springe maraton.

Skjønar du? Ein lege måtte investere sitt gode namn og rykte i å skrive under på at eg er i stand til å springe maraton. Vi snakkar big problems here.  For eg er jo ikkje i stand til å springe noko maraton.  Ikkje no. Det er jo det eg skal bli. I september. Det er jo det som er poenget med dette her. Men å legge fram ei slik problemstilling for eit menneske nede i Frankrike som knapt forstår engelsk? Håplaust. Her måtte ein ting til: Ei blank forfalsking. God, gamaldags svindel.

Eg såg ikkje anna råd enn å legge problemet fram for kommunelegen min, og vi har inngått ein avtale: Han skriv attesten no, så eg får påmeldinga av garde. Så kjem eg att i september, og viss han ikkje meiner eg kan springe då, så skal eg ikkje gjere det.  Kors på halsen. Heller det, enn eit trekors på kyrkjegarden.

Men han vil setje meg på ein ergometersykkel og sprenge meg under EKG-overvåking, for å sjå om hjartet mitt tolar det.

–          Inntil vidare får vi ta ein vanleg EKG, sa han og sende meg ut på bakrommet til ei søt sjukesøster som ba meg kle av meg og legge meg på benken. Kva som der skjedde, kan du sjå her:watch?v=PudxhyjuiiE

Kommentarer