Slit meg ut av tungsinnet

Eg slit med humøret. Ein skulle tru at hjerte-friskmeldinga skulle skape halleluja-stemning, men skal eg være heilt ærlig, så er det litt grått og trist. Eg lurar nesten på om desse vekene med bekymring og treningsforbud har påført meg eit mini-posttraumatisk stressyndrom. Det som gjer det litt vanskeleg å være bloggar, er at du må være ærlig. Er du ikkje det, så blir du gjennomskua, og uinteressant. Det er fint så lenge alt går fint, men litt verre når alt ikkje går fint. Og slik er det desverre akkurat no.

Eg har i alle fall eit fast grep om den beste medisin: sykkelen min.

Eg fekk ein mann på besøk. Han hadde med seg ei bok, som han viste meg. I boka var det bilder av familien min om fem år. Julemiddag, der eldstedotter mi hadde gjenskapt vossakorv og raspeballar slik eg pleiar lage det. Dei to midterste døtrene mine på telttur med lavvoen og primusen min, som eg har lært dei å sette opp. Yngstedotter mi, åleine på fisketur. Kona mi, som endelig hadde fått den vesle, lettstelte leiligheta som ho alltid har ynskt seg. På alle bildene var det ein som mangla: meg. Dei såg på meg frå bilda, og sa: “Vi klarer oss, pappa. Vi har det greit. Men det er litt rart utan deg.”

Mannen med boka skifta fot der han sto på trammen, frakken hans glei litt til side, og under den såg eg at han hadde ein ljå. Han såg meg i augene, klappa boka saman og sa: “Ikkje denne gongen, Ole Johannes”. Og så gjekk han, men uhyggestemninga etter han heng att. Eg veit ikkje når han kjem att.

Men der eg låg på Haukeland sjukehus etter hjerte-undersøkinga, gjekk det opp for meg at ein dag kjem han att, og då er han der for å hente meg. Eg fekk ei veldig kjensle av at eg denne dagen hadde fått sjå korleis det kjem til å bli.

Og kanskje er det slaget eg fekk, idet det gjekk opp for meg at det som har fylt livet mitt hundre prosent det siste halve året, kanskje ikkje blir noko av. Det var ambisiøst nok å tru at eg skulle greie eit maraton 10. september, men med eit ti dagars treningsavbrot ein månad før løpet blir det kanskje umogeleg. Kanskje er det rett og slett brotet i dei daglege rutinane, der dagleg intens trening vart bytt ut med endelause dagar i ein kjedeleg stol. Kanskje var det det at hjernen min ein gong i halvtimen har snudd inn på det same sporet som han alltid gjer: Eg må legge ein plan. Og så kjem eg på at det er jo den eine tingen eg ikkje kan. Uansett, det går litt trått. Vi snakkar ikkje om ein depresjon (det har eg opplevd to gonger før, så det veit eg kva er), men eg kjenner lukta av han, om vi kan seie det slik. No slit eg med å riste tungsinnet av meg.

Eg er omsider komen til svigermor på Larkollen på ferie (der familien min har vore ei veke allereie. Det er eit sommarparadis, med sykkelstiar og uvant natur, øde grusveiar langs endelause, gule kornåkrar, grillselskap med svenske-kjøt på plenen, og superspanande dobb-og-reke-fiske etter slu, råsterke berggylter rundt kaien under ein raud solnedang. Men eg klarer ikkje være glad. Det er nokre danske slektningar på besøk her, og eg veit at kona mi ville blitt glad om eg kunne være han der kjempe-hyggelige komiker-mannen som fortel lystige historier så alle ler så dei gret. Men eg klarer det ikkje. Eg føler meg som ein framand på ein fest der alle andre kjenner kvarandre.

– Ta deg saman, sutrekopp! tenker du kanskje. Heilt sikkert. Vi skal jo alle døy ein gong? Jau da. Men det som held oss oppe, som held tungsinnet unna, det er at vi på ein eller anna mirakuløs måte greier å skyve tanken på det frå oss. Sjølv om kvar dag som går, bringer oss ein dag nærmare døden, så greier vi å glede oss over dei.

Og eg har sett døden i augene. Og det var ikkje noko hyggeleg syn. Men no skal eg slite meg ut av det. I går sa eg til meg sjølv: OK, Ole Johannes, døden nærmar seg for kvart sekund som går. Bortsett frå i ein situasjon: Når du trenar. Så gjekk eg først fem kilometer før frokost (ikkje vondt i brystet), og så sykla eg 36 kilometer utpå dagen (ikkje vondt i brystet). Vanskeleg å anslå formen i ukjent terreng, men den kjentes i alle fall ikkje dårlig. Humøret letna i alle fall litt. Sat på plenen med ei god bok og koste meg. Tok med meg yngstedotter mi ned på kaien og greidde endeleg å overliste ei slu berggylte. Og så, i går kveld, rydda eg ut av oppvaskmaskina og fekk så vondt i brystet at det var skikkelig ille. Godt det ikkje er eit oppvask-maraton eg skal gjennom. Vi får ta ein og ein dag. Et eg det eg har ete, og trenar slik som eg har gjort, så blir det nok maraton til slutt. Det virkar berre litt langt unna akkurat no.

Vi fekk, som du sjølv kan sjå, ei berggylte av historiske dimensjonar. Ikkje rart dotter mi smiler.

Kommentarer