Fekk superkrefter

I min barndom var det streng justis på kva teikneseriar eg fekk lese. Tarzan var for voldeleg, Fantomet likeså. Men Supermann, det var av ein eller anna merkeleg grunn greit. Eg trur det var fordi far min likte det. – Tenk å ha superkrefter, tenkte eg ofte. Supermann hadde nemleg det. Ei slags forklaring var at han var oppvaksen på ein planet (Krypton) der tyngdekrafta var mykje større enn på jorda, og difor var bygd for mykje tyngre tak enn oss andre. Det forklarer jo ikkje det med røntgensynet, og at han kunne fly, men pytt. Eg har hundrevis av gonger drøymt at eg kunne fly, at eg hadde utvikla ein teknikk der eg hoppa opp og ned, og det gjaldt berre å ta i med alle krefter i kvart opphopp, så kom du litt og litt høgare opp, og så begynte veien å oppføre seg som ei trampoline, og så, plutseleg, hadde tyngdekrafta slept taket, og så kunne eg fly. Eg begynner å lure på om dette var ein profetisk draum.

For i går skjedde det noko. Noko heilt fantastisk. Det var som om eg hadde fått superkrefter.

Litt over halvveis. I den sekken er det minst 25 kilo ved. Turen begynte ved vatnet i bakgrunnen. Du skimtar stien til venstre i bildet.

Eg har tidlegare nemnt hytta vi disponerer i Viksdalsfjellet. Inn dit er det 4,7 kilometer å gå, først på dumpersvei, så på tildels bratt og steinete fjellsti, totalt ca. 200 høgdemeter. Pers så langt er 1 time og 5 minutt, og då var vi på dagstur, så i sekken hadde eg vel ein rett i koppen og eit par tørre T-skjorter, vil eg tru.

Denne veka har det og skjedd noko stort, idet dotter mi på 17, som skal ha eksamen på mandag, fortalde at ho hadde lyst til å gå inn dit fredag ettermiddag og sitje og lese heilt uforstyrra til søndag ettermiddag. 7 km frå næraste hus, åleine i mørket, utan strøm og innlagt vatn. Dette gjorde meg mektig stolt, og eg tok det som eit teikn på at vår oppdragelse har lukkast. Det var berre eitt problem: ved. Under golvet ligg det eit halvt tonn med forskalingsmaterial, men den er av gran, og skal du ha til å fyre i ovnen eit par timar, så må du sage og kløyve i ein halvtime. Det kan være litt surt arbeid om været er dårleg, det tek verdifull lesetid, og det kan øydelegge litt av moroa, den første gong ho er åleine på fjellet.

Okei, tenkte eg, eg skal no ha litt mosjon denne veka og, eg kan no bære inn litt ferdigkløyvd ved til henne. I går lesste eg opp den store ryggsekken min med så mykje rogneved (best there is) som eg kunne greie, og framleis gå nokonlunde normalt. Eg tippar det var mellom 25 og 30 kilo. – Blir det for tungt, kan eg no allltids legge av litt undervegs, tenkte eg.

Den første motbakken (40 høgdemeter) greidde eg å gå full fart, var kraftig andpusten på toppen, men så flata det ut. Så kom ein kilometer flatt der eg kunne gå på så fort det let seg gjere i forhold til å setje foten rett, og det gjekk fint. Så kjem ein lang, 120 høgdemeter motbakke, og midtvegs i den brukar eg å ta pause. Eg kjørte på, så fort det gjekk, kom til pauseplassen, bestemte meg for å droppe den, og heller puste litt på neste, som er 15 minutt før hytta. Fem meter før eg kom dit bestemte eg meg for å droppe den og, og så gjekk eg alt eg berre greidde inn til hytta. Kom inn der, slepte av meg sekken, og såg på klokka: 59 minutt! Med det svinet av ein sekk! Hadde du spurt meg om morgonen ville eg trudd det var umulig, sjølv for min ven Ole Jakob. Og han er sprek, han. Og no hadde eg gjort det. Kva er det som skjer?

Eg åt ei skjeve, drakk to koppar kaffi, saga og kløyvde vedkassen full med forskalingsved (special bonus), og så tok eg på meg den tomme sekken og gjekk heim. Det vil seie, eg flaug. Stien går rundt ei rekke «nes» i terrenget, men eg gjekk raka vegen, luftlinje. Storma opp motbakkane, småjogga på flatene. Det var som når eg flyg i draumane mine:  All moroa, men utan at det kosta krefter. Eg måtte smile og faktisk le litt her og der, det var som den første gong eg køyrte ein Peugeot 205 GTi 1,9, det var berre å røske til når du fekk lyst til det.

Vel komen heim vart eg sitjande, lett euforisk, og sende hysteriske sms’ar til folk. – Akkurat ja, du har vært på en «runner’s high», skreiv TV2 sin treningsekspert Siri Marte Hollekim tilbake. Eg sit og kjenner på at eg blir litt sur av at det finst eit navn på det. Det antydar, på ein litt uforskamma måte, at det fins folk som har opplevd dette før meg. At eg ikkje er den einaste i heile verda som har kjent korleis det er å få superkrefter. At dette fenomenet faktisk er så utbreidd at det fins eit namn på det. Jaja, det spelar inga rolle. No skjønar eg (og kanskje først no) korleis folk kan bli treningsnarkomane.  For dette var fantastisk. Dette går det nok an å bli steinhardt avhengig av. Dei seier om crack at det er så farleg at ein kan bli avhengig etter ein gongs bruk, det tippar eg gjeld dette her og. Eg tippar det var slik hovudpersonen i Limitless hadde det då han fekk ein tablett som gjorde han tusen gonger så intelligent som før: Dette MÅ eg ha meir av! Og det i dag! So no stikk eg. Meir ved.

Omsorg som varmar. Når du kjem fram til noko slikt, veit du at det er nokon som er glad i deg.

 

Kommentarer

  • Reidar

    Stå på videre med vekten! Jeg var noen år for sein m å svi av fettet…Hjerneslag og hjerteoperasjon er resultatet…

  • Osttro

    Det er så utrolig gøy å lese om deg Ole Johannes, du må være et forbilde for mange som sliter med kiloene. Heia heia

  • Anonym

    For en fantastisk utvikling fra Tjukkas-videoen du presenterte deg med i februar!
    Er mektig imponert over utviklingen din. Når historien i tillegg er så velskrevet og humoristisk, blir bloggen din favorittlesning på bt.no.

    Du viser vel at den beste veien til god helse går den tunge veien, med mosjon og trening. I motseting til snarveier med slankepulver, lavkarbo eller hva som til enhver tid har solgt flest ukeblader og tabloidiaviser.

    Et godt råd siden du sliter med vond hæl men likevel vil leve opp til tilnavnet Maratonmannen: 42 km på asfalt kan føre til skade og lang treningspause (selv om målet på 6,5 timer på distansen er gangfart). Velg f.eks Nordmarka skogsmaraton i juni, eller et annet langløp som går på variert underlag.

    Keep up the good blog!

  • kariana

    Åh, Ole Johannes, du er rå ! Høyrer nett no ein melodi eg kunne ha jogga til, halvveis dansa faktisk. Trur eg må prøva jogga, trass mine hofteartroser,for no har eg teke av 5-6 kg på lavkarbo(god mat frå grunnen av, fisk, fisk fisk,m.m.)Du har insprert meg heile tida, sjølv om eg berre går på tur. NO skal eg jammen prøve å jogge,eg kjenner fort om hoftene er med. !! Aldri forseint, eg er 70!

  • Gjest

    Gratulerer, nå blir det umulig å stoppe å løpe:) Har selv opplevd «flow-følelsen» eller Runners High under løping , men kun èn gang vil jeg kalle det Runners High. Nå, 12-13 år etter, får jeg fortsatt frysninger når jeg tenker på det.

    Men dessverre kommer det ikke på bestilling. Den kjente fotballspilleren George Best ble en gang spurt om sitt beste minne på fotballbanen. Best sa da uten å tenke seg om at det var da han kom i flytsonen i en heller ubetydelig fotballkamp. Det var mye bedre enn sex og viktigere enn å vinne den viktigste fotballkampen. Han håpet bare at han fikk oppleve det en gang til i livet og håpet bare han var edru når det skjedde:)

  • tanga trond

    Bra skrevet og sagt, OJ.

  • nilsen_oystein

    Jeg har meldt meg på vinterkarusellen til friidrettsklubben bfg fana, der det arrangeres 5km og 10km løp hver 3 uke hele vinteren. Nå har jeg vært med to ganger, og jeg må si at kun 10km er ganske utfordrende. Til å begynne med fikk jeg vondt i hofte og bein, men etter sist løp, gikk det bedre, fordi jeg fokuserte på å løpe med riktig teknikk. Selv er jeg 182cm høy og 78kg, og løp på ca 44minutter.

    Tror ikke jeg skal prøve meg på maraton med det første, men om det skulle bli aktuelt i framtiden, tror jeg jeg måtte gått ned noen kg til for å unngå skader.