Eit hav av perlemor


Slik ser altså skuta ut. På toppdekket (over brua) (som = styrhuset) har eg mitt livs naturopplevingar. Fleire gonger om dagen. I går gjekk eg opp der nesten 30 gonger. Og det er heilt sant.

NORDISHAVET, 72,54 gr nord, 15,20 gr vest:
Skjønnheten er oppe i isødet er uendelig. U – endelig. Mange gangar for dag går eg opp på brua, eller aller helst på toppdekket (altså ute) og blir ståande og sjå utover drivisen. Eg kan bli ståande i ein halvtime, ein time. Til kulden går gjennom marg og bein. I går kledde eg på meg to sett lang ull, så overtrekksdrakt, så termodress, og ytterst jaktdressen min med varmeputer i lommene, og så sette eg meg ein time på toppdekket og såg på solnedgangen.
Slike turar som dette fins det folk som betaler hundre tusen kroner for å være med på. Og det kan eg forstå.
Perlemor, det er ordet. Isen antar alle tenkelige former frose vatn kan ta, pluss ein million til. Fargane er perlemor. Lyst, kvitt, rosa, guloransje, lilla, fiolett, skimrande, «gjennomsiktige», levande fargar, men aldri eit anstrøk av grått eller brunt. Isflaka rundt oss varierer i størrelse frå ein pizza til ei fotballbane, nokre med små toppar på, andre med hol og kanalar der dønningen lagar små fossande kanalar, til og med små geysirar. Eg blir stånde og sjå på det til tennene klaprar i kjeften, heilt fortrylla.
Og dønningen. Heile overflata bølgjer, sakte, veldig, majestetisk duvande, no er den næraste fotballbana nede, og den neste to meter høgare. Det er så stort, så ut over alle kjente proporsjonar mektig, du skjønar at her ligg kreftene frå eit heilt storhav bak og pressar. Det går så sakte at det ser heilt unaturleg ut. Det er som vi sit på ryggen av eit enormt dyr, som pustar sakte, inn og ut. Og det er nok det vi gjer. Blir vi her lenge nok, vil dyret før eller seinare vakne, opne sin glinsande, fortryllande vakre kjeft og knuse oss, mase oss mellom tenner så store som små fjell.
For før eller seinare snur vinden på aust, dønningane bygger seg opp, og då er det om å gjere å allereie ha komt seg ut av isen og ut i åpent hav.
Før dønningane begynner å slenge millionar, milliardar tonn is saman mot ein kyst som ikkje gir seg. Det er litt trykk i det, når slike mengder kjem i bevegelse. Eg kan forestille meg angsten som brer seg på eit skip, når ein skjønar at ein er fanga, og isen begynner å gnure og presse mot skipssida, med lydar som fortel deg at no blir du knust.
Sååeeh…vi føl temmelig godt med på værmeldinga. Og det er ikkje for å sjekke om det blir forhold til å sole seg i morgon.
Sjølv havhestane har forlete oss no. No er det ikkje teikn til liv så langt auget kan sjå. Kvar gong eg kjem opp på toppdekket saumfer eg horisonten i håp om å sjå ein isbjørn. For det fins streifarar, dei er veldig nysjerrige, og ser dei eit skip, så vil dei bort og sjå kva det er.
I gamle dagar dreiv ein faktisk isbjørnjakt på følgjande måte: Du sette opp ei lang, høg stang i snøen utanfor hytta. Denne stanga ser isbjørnen på lang avstand, og han berre må bort og sjå kva dette er for noko. Så sit du inne i hytta, stikk geværet ut vinduet, og snipp, snapp, bjørnesnute.
Men så langt har det vore fullstendig dødt. Forskarane saumfor terrenget med helikopter i fire timar i går, utan å sjå eit einaste teikn til liv.
Og eg trenar, då. 102 etasjar i går. No har eg funne meg ei rute ute, frå lastedekket, opp fire etasjar til toppdekket, så går eg ein runde der, og så ned att. Det er adskillig kjekkare enn å storme opp og ned ein etasje innandørs. Så ein halvtime isbanking, pluss 4 x 4 intervall på tredemølla.
I dag er eg rett og slett litt støl, så no blir det ein episode «Game of thrones» (kanonserie, forresten) svært rolig på ergometersykkelen.
Det er fint, men det er litt kjedelig og. Denne dagen har vore lang. No håpar eg vi finn sel snart.

Kommentarer