BRA BAND: Chocolate Overdose spiller på Hulen på begynnelsen av 1990-tallet. Vokalist Geir Luedy er i dag produsent. Gitarist Even Johansen (bak til v.) er i dag kritikerrost popstjerne under navnet Magnet. ARKIVFOTO: VEGAR VALDE
Respekt til musikkbransjen i Bergen fordi de har klart å skape bedrifter av god musikk! Det har vært tøffere enn du tror.
1990-årene var et underlig tiår her i Bergen, på mange måter. Det var den gangen en kulturkommunalråd reiste seg i rådhusets møtesal og understreket at rocken absolutt ikke måtte få støtte fra kommunens kulturplan. Opera, ja. Men rock? Absolutt ikke.
I dag har Bergen fått det kommunale investeringsfondet Buzz, som har som uttalt mål å styrke musikkbransjen i Bergen. Bransjen har nesten firedoblet seg det siste tiåret, og Bergen produserer artister som er hjemmekjære, til og med på NRK Petres A-liste. Musikkbransjen og det offentlige er altså blitt partnere, bare 20 år etter at de var bitre uvenner. Det skyldes talent, hard jobbing, våknere politikere – og noen få tilfeldigheter.
Jeg tenker at vi må slutte å bruke begrepet ”bergensbølge”. Det er et stusslig ord, som indikerer at Bergen bare kan komme med noe bra en gang i mellom, nesten som resultat av flaks. Bergen har sin egen lyd; den har vært her en stund, og den holder noen år til.
På begynnelsen av 1990-tallet var vi altså inne i en sånn ”bergensbølge”. En av de store bandene den gangen var Chocolate Overdose, en hyperaktiv og støyende gjeng fra Tertnes og deromkring. De var så gode at de ble hørt og signet av WEA i Oslo, og i 1992 skulle bandet ha platelansering på Garage i Bergen. ”Everybody Likes Chocolate” het platen. Det var ganske hensynsløs grunge og gitarbasert griseprat; en heftig dose voksen råkkenråll med Geir Luedy som frontmann og Even ”Magnet” Johansen på gitar. Og Garage var som i dag, den sorte musikkens dunkle tempel.
Det var alvor, det var svært, det skulle være starten på noe stort. Men hva gjorde plateselskapet utsendte av alle disse fantastiske referansene?
Joda, de sto i døren og delte ut …. Twist! Bestemorsjokoladen foran alt. Gamlisenes søndagssnop. Joda, alle liker sjokolade, men her hadde man bommet stygt på målgruppen. I tillegg kom platen fersk fra pressen i Oslo, og på coveret til det hardcore guttebandet hadde selskapet brukt et pudret plysjfoto som helst ville sett bra ut i Det Nye. Konseptet Twist og plysjfoto ble selvfølgelig møtt med hån og flir, og fadesen slo beklageligvis tilbake på bandet. Det var blodig urettferdig.
Slike episoder hadde selvfølgelig en svær undertekst. Det handlet også om bergensmusikkens vanskelige forhold til den ekstremt sentraliserte oslomafiaen: PR-folk som satt i underavdelingene til megaselskaper som den gang het Warner, WEA, Sonet, Universal, Sony og BMG.
De var spesielt kjennetegnet ved at de hadde stor evne til horisontal forflytning mellom selskapene. En dag kunne sprudlende Mona fra Sony ringe og si ”Heiiiii Froooooodeeee, nåååå har vi no’ spennende på gang her. Vil dere ha innnnntervju, kanskje???”. Og noen måneder etter ringte samme Mona fra Universal med akkurat samme skingrende melding.
Det var forvirrende, det tydet på liten evne til nytenkning, og det var plagsomt at de totalt ukjente stemmene konsekvent tiltalte meg ved fornavn. Og det var hestehandel om intervjudatoer, lengden på intervju, gjennomhøring av plater og publiseringsdatoer. Det var et slit. Det var ikke bra. Og i dag angrer jeg på mye av det som ble gjort og skrevet. Fordi jeg følte meg lurt. Fordi all musikkmakt satt i Oslo, og vi befant oss absolutt nederst på ringelisten, og oppfatningen av Bergen som det ytterste provinsielle Ultima Thule gjennomsyret hver eneste oppringning.
Jeg ble til slutt forferdelig lei hele plateselskapsbransjen. Og da vi en dag mannet oss opp til å bryte sperrefrister (sorry, Herborg Kråkevik) og sa nei til nye bimbointervjuer (nja, tror hun skal få være anonym), førte det til en bitter og langvarig boikott vi som mediehus definitivt kom best ut av. Ikke minst samvittigheten vår.
Hele denne tiden var preget av en klam følelse av at det var Oslo som konsekvent ”ikke skjønte det”. De skjønte ikke hva vi fiklet med her borte i Bergen, de fattet ikke musikken. Og når de gjorde et forsøk på å fatte den, ble det platt, og overveiende preget av at de a) Ikke skjønte humoren spesielt og b) Ikke skjønte ironi generelt.
Jeg tenker at denne digre kløften mellom det arrogante og mainstream-fikserte Oslo-miljøet og det selvbevisste og egenrådige bergensmiljøet førte til flere gode ting. Blant annet en helt spesiell selvtillit og guts hos mange musikere og produsenter. Og en fin evne til å tviholde på integritet og skaperkultur. Det er sporene fra 1990-tallets utenforskap vi ser i dag.
Det førte til flere ting: Større takhøyde. En utbredt dele-kultur. Nesten samtlige bergensartister jeg intervjuet den gangen fremhevet det gode samarbeidet. Det var mer kameratkjøring enn konkurranse. Det var ganske unikt.
Denne tilnærmingen var konstruktiv, fordi det ble kort vei til beslutningene. Det ble kort vei mellom de yngste talentene og de barkede vismennene. Så når alle de 77 nye bedriftene i musikknæringen i Bergen studerer bunnlinjen de neste årene, bør de samtidig sende en varm takk til folk som Yngve Leidulv Sætre (produsent), HP Gundersen (musiker, talentspeider og produsent), Cato Ådland (musiker og produsent), Geir Luedy (musiker og produsent), Mikal Telle (produsent), og alle andre kvinner og menn i bransjen som nektet å flytte østover på 1990-tallet.