Nasjonale symboler

Kunstner Lene Berg forteller her hvorfor hun har satt Vidkun Quisling og brunosten sammen under tittelen «Norske produkter» i utstillingen «Details» i Bergen Kunsthall.

I GLASSKLOKKE: Lene Bergs kunstverk i Bergen Kunsthall. Er Quisling og brunosten begge resultat av norsk kultur? FOTO: THOR BRØDRESKIFT

Det at jeg har satt en fersk brunost, G35, og Vidkun Quisling, i form av en pappfigur, sammen under en glassklokke, betyr ikke at jeg mener at de er uttrykk for akkurat det samme. Tvert imot. Geitosten er et norsk nasjonalsymbol. Vidkun Quisling ville nok gjerne ha vært et norsk nasjonalsymbol, men mislykkes med det og med mye annet, så vidt jeg har forstått.
Han ble henrettet i 1945 for landssvik, og i dag er det ikke mange som snakker om Vidkun Quisling. Men etternavnet hans lever videre, blant annet i the Oxford Dictionary of English, der det er synonymt med «forræder». Ordet Quisling er med andre ord et norsk bidrag til det engelske språket som har gitt oss så mye. I like geitost. Jeg don’t like Quisling. Bare for å ha sagt det.

Det spesielle med norsk geitost er at den er brun, men det betyr selvfølgelig ikke at den er spesielt fascistisk. Vidkun Quisling var ikke brun i bokstavelig forstand, han var mer av en blåøyd og blond type, men han var definitivt brun ideologisk.
Han ville bekjempe sovjetisk kommunisme og anglo-saxisk kapitalisme, og så på Nazi-Tyskland som den eneste mulige allierte i den kampen.

Både brunost og Vidkun Quisling er produkter av norsk natur og kultur

Det er en kjent sak at han ikke var helt alene om sine meninger i 30-årenes Norge. Men hvor ble alle de andre av? De fleste ble ikke skutt, som ham. Men da jeg vokste opp, møtte jeg så godt som ingen som hadde befunnet seg på den såkalt gale siden under krigen. Først som voksen forsto jeg at det var en fysisk umulighet at alle norske nazister, nazisympatisører og kollaboratører skulle ha forsvunnet fra jordens overflate i 1945, og en statistisk umulighet at jeg ikke kjente noen som var i familie med en av dem. De hørtes ikke og syntes ikke, og dermed fantes de ikke. Det homogene Norge er et tvilsomt faktum, noe som ikke hindrer at mange lengter tilbake dit.
Både brunost og Vidkun Quisling er produkter av norsk natur og kultur. Hvis det finnes et vi, som i «vi nordmenn», må Vidkun Quisling sies å være en del av dette «vi-et», akkurat som brun geitost inngår i det som «vi nordmenn» har felles.

En lager ikke monumenter over gjerningsmenn, en lager monumenter over vinnere og av og til over ofre. Det var med dette i tankene jeg bestemte meg for å tvinge to så motstridende deler av min kulturarv sammen under en glassklokke. Tanken var å se om ikke disse to norske produktene samlet kunne fungere som en vennlig påminnelse om at konstruksjonen av nasjonal identitet slik vi kjenner den, krever utelatelser. Ofte ganske store utelatelser og det som utelates kan ofte fortelle vel så mye om en nasjons historie og kultur som det som inkluderes.
Det var ikke bare under annen verdenskrig at nordmenn sto på ulike sider. At Norge, med mindre enn fem millioner innbyggere, har to offisielle språk og dessuten samiske nyheter på radioen hver dag, kan være ett stikkord; ulovlig avlytting av meningsmotstandere et annet. Samtidig er det alt sammen deler av samme fortelling, det er bare det at den er veldig vanskelig å fortelle, og den er ikke så lett å enes om.

Han står i grunnen igjen som en sørgelig og mislykket type, ikke ulik Peer Gynt

Muligens er det like greit å la Vidkun Quisling, og alle som mente som ham, forbli et avsluttet og stort sett glemt kapittel i norsk historie. Så vidt jeg vet sa han heller ikke noe spesielt minneverdig og gjorde ikke noe spesielt heroisk, han var ikke spesielt sjarmerende, innfallsrik eller noe annet av det en må være for å huskes lenge etter at en er død.
Han står i grunnen igjen som en sørgelig og mislykket type, ikke ulik Peer Gynt; en livsløgner, en fantast, en storhetshungrende mann med en fjern og fordreid virkelighetsoppfatning.
Men han var utvilsomt norsk, et helnorsk produkt, og minnet om ham kan kanskje fungere som en motvekt til nostalgiske beskrivelser av et idyllisk, homogent Norge og til forestillinger om at Norge automatisk fostrer særlig jordnære, liberale og greie folk.

Det store spørsmålet er vel egentlig om en kan inkludere det sørgelige, det ekstreme, det mislykkede, det kontroversielle, det maktfullkomne, det idiotiske og det fullstendig misforståtte i en nasjonal identitet. Antagelig ikke, men det var det jeg ville bidra til og alt jeg kom på, var denne glassklokken med en halvspist ost og en pappfigur inne i. Jeg er helt sikker på at Quisling ville ha foretrukket en bronsesokkel og et mye større format, men nå er det ikke han som bestemmer her, heldigvis.
Geitosten bryr seg vel ikke så mye om hvordan den går sitt endelikt i møte, og det er vel blant annet denne påfallende mangelen på oppfatninger som gjør at brunost er så lett å like og så lett forenes rundt som et nasjonalt symbol. For øvrig lager de brun geitost også i Argentina, har jeg hørt.

Kommentarer