Kjapp og Stoltz av det

Når du har blodsmak i munnen, da vet du at du lever.

Foto: Marita Aarekol

Alle sier Stoltzen er et helvete. Jeg elsker den bakken. Men å gå mot de proffe fyrstikkmenneskene som nesten går opp nakne var liksom ikke planen.

Det begynte sånn: I fjor ble jeg klokket inn på 12.57 og var sikker på at jeg aldri kom til å perse igjen noen gang. Jeg var rent misunnelig på meg selv, ettersom jeg aldri kom til å oppleve noe lignende. Da jeg skulle melde meg på Stoltzekleiven Opp i vår kom beskjeden om at jeg hadde rett til å gå i seedet gruppe, fordi jeg løp under 13 minutter.

Først ble jeg irritert. Jeg liker å gå meg ferdig fredag ettermiddag for å slippe nervene halve helgen. Men kanskje ble dette eneste gangen i livet. Så hvorfor ikke nyte det? Eller i alle fall prøve det?

Dermed sto jeg på startstreken med superdamene under lørdagens Stoltzekleiven Opp. De som løper i singlet, ikke langarmet ulltrøye som meg. Jeg prøvde å smile til en av dem. «Har du vært med i seedet gruppe mange ganger før», prøvde jeg meg jeg. Tilbake fikk jeg kun et «Ja».

Dermed kom nervene over meg for fullt. Og når jeg er nervøs snakker jeg som en foss. Jeg begynte å bable til arrangøren om at jeg aldri skulle løpe med de proffe igjen. Like før vi ble klokket ut sa jeg like godt til alle muskeldamene at neste år, da skal jeg løpe med vanlige folk, ikke dere!

Det var da en av dem sa: «Ja, men vi er vanlige! Vi drikker vin og alt mulig!» Jeg må si det roet meg ned. Vi lo litt. Og så pep det og jeg måtte prestere. Løypen lå tom og ensom der oppe. Slik er det å gå i seedet. De normale er blåst bort i en times tid. Jeg ble tatt igjen av to fyrstikkdamer ganske med en gang. Men jeg har vært i Stoltzen før. Jeg vet hvor jeg skal holde igjen og hvor jeg skal gi på. På et visst tidspunkt der oppe pleier jeg å slutte og tenke.

Og så satt jeg der med den vakre lappen i hånden: 12.17. 12,17? Fy fader. Ny pers. Smil og svette, men ikke tårer altså. Jeg er ikke så bløt.

Og siden jeg er så lykkelig over dette nå, så kan jeg si hvorfor jeg elsker Stoltzen, klippen i livet mitt. Jeg vet at alle elsker å hate denne bakken. Men tenk på dette:

Stoltzen er slik jeg vil at livet skal være, slik jeg egentlig vil leve. Jeg satser alt og gir så mye at jeg kjenner blodsmaken i munnen. Kanskje går det, kanskje ikke. Deri ligger kicket og spenningen. Og som regel oppdager jeg at jeg er god for mer enn jeg trodde. Stoltzen er en real kar: Du vet hva du har i vente og han gir seg mens leken er god.

Å sitte på toppen og hive etter luft er lykke. Jeg tuller ikke. Jeg synes det. For da føler jeg at jeg lever. Det føles bare ikke slik når du står på startstreken og nervene har herjet i kroppen i flere dager.

Og til dere muskeldamer i seedet gruppe: Vi sees til neste år. Og hvem vet. Kanskje perser jeg igjen.

Kommentarer