Feilgrepet i Roma

I en kronikk i Bergens Tidende, 4. oktober, angående dopingsaken mot Erik Tysse, skriver N. Kjær (prosessfullmektig for påtalenemnden i Antidoping Norge) og P. Hemmersbach (leder for Norges laboratorium for dopinganalyse) at de med undring har ”registrert hvordan både professorer og andre tar uttalelser fra den ene parten, for så å kaste seg inn i debatten der grunnlaget for argumentasjon bygger på antagelser og feilaktige gjengivelser”. Jeg er trolig en av dem som Kjær og Hemmersbach sikter til. I likhet med minst 90 andre uavhengige fageksperter, mener jeg at resultatene som dopinglaboratoriet i Roma har fremskaffet, ikke påviser dopingmiddelet CERA i Tysses urin. Innvendingene jeg har mot dopinglaboratoriets konklusjoner, er basert på grundig gjennomgåelse av analyseresultatene, ikke på følelser og antagelser slik som Kjær og Hemmersbach antyder.

Manipulering av rådata
Med litt godvilje fra min side, kan jeg forstå at enkelte av de såkalte IEF-analyseresultatene kan isolert sett gi mistanke om at Tysse har tatt CERA. Men ut fra en total vurdering av alle analyseresultatene kan en ikke konkludere med at det er påvist CERA i hans urinprøve. Spesielt opprørende er behandlingen og tolkningen av data som WADA i ettertid har foretatt for å rettferdiggjøre Roma-laboratoriets svært tvilsomme konklusjon. Det jeg her sikter til, er uakseptabel manipulering av rådata og misvisende tolkninger av analyseresultater. Om dette skyldes slurv og overfladiskhet, eller om det er gjort bevisst for å villede og dermed kan karakteriseres som juks og vitenskapelig uredelighet er usikkert, men det er påfallende hvorledes mangel på edruelighet gjennomgående går i Tysses disfavør. Jeg vil her kort nevne noe av det jeg sikter til. En mer utfyllende beskrivelse finnes på bt.no.

Resultatene fra IEF-analysene, som Roma-laboratoriet tolket som positive, er gjennomgående av svært dårlig kvalitet. Det vanskeliggjør identifikasjon av proteinbånd i Tysses prøve som en med sikkerhet kan si korresponderer med CERA-referansebåndene i kontrollprøven. I et forsøk på å sannsynliggjøre at en har korresponderende bånd, presenterte Dr. Gmeiner (leder for Doping Kontroll Laboratoriet i Seibersdorf i Østerrike) en meget spesiell figur for Idrettens voldgiftsrett, CAS. I denne figuren er noen av proteinbåndene i Tysses prøve flyttet opp og andre er flyttet ned slik at de kommer vis-à-vis CERA-referansebåndene. Med en slik klipp-og-lim metode kan en faktisk få selv kroppens naturlige EPO til å ligne på CERA. Er en slik uakseptabel datamanipulering det som skal til for å fremskaffe resultater der det synes som det er CERA i Tysses urin? Og hvis ikke, hvorfor ble det da utført?

I IEF-analysene av Tysses prøve er det en påfallende endring i prøven over tid. Det er relativt mye av kroppens naturlige EPO i den første analysen. Etter lagring og ny analyse er det en dramatisk reduksjon av naturlig EPO, og en tilsvarende økning av forbindelser som kommer nær CERA-referansen. Det kan synes som at Tysses naturlige EPO endrer seg og antar en form som kan forveksles med CERA. I redegjørelsen til CAS, kommer Dr. Gmeiner med det han formodentlig mener er en bedre forklaring på endringen i Tysses prøve. Han skriver at endringen kan skyldes at Tysses prøve er forurenset! Sitat: ”… it cannot be excluded that lane 3 (dvs. Tysses prøve) was contaminated with retentates from the neighboring lanes”. Den ene prøven han mener kan ha forurenset Tysses prøve, inneholder et CERA-lignende dopingmiddel, og den andre inneholder EPO fra en annen idrettsutøver. WADA kan enkelt og greit bortforklare brysomme resultater ved å henvise til kontaminering, og dommerne i CAS mener øyensynlig at dette er helt greit. Jeg tror neppe idrettsutøvere slipper like lett fra det hvis de prøver seg med samme knep for å bortforklare positive prøver. Vurdert ut fra hvordan Tysses IEF-analyse ser ut, tror jeg ikke Dr. Gmeiners tolkning er riktig, men er den riktig, har dopinglaboratoriene et virkelig alvorlig problem.

Hvis IEF-analysene ikke er entydige, kan WADA benytte SDS-PAGE for å komme til en sikrere konklusjon. SDS-PAGE ble utført på Tysses prøve og resultatet viser at ikke noen av proteinene i prøven er lik CERA-referansen. Ikke noen av proteinene i Tysses prøve hadde samme størrelse som CERA-referansen. Dette er fakta og er udiskutabelt! Allikevel er konklusjonen fra dopinglaboratoriet i Roma at SDS-PAGE viser at Tysse har tatt CERA. Om denne tolkningen uttalte professor Werner Franke, en meget kjent biokjemiker som spilte en viktig rolle i å avsløre dopingbruk i Øst-Tyskland, at: Disse folkene skjønner ingenting. De hadde ikke overlevd fem minutter med mine ferskeste studenter. Dette er latterlig og langt fra vitenskap.  

Ved SDS-PAGE av Tysses prøve er båndmønsteret tilnærmet identisk med det en ser i EPO-referanseprøven, og helt forskjellig fra det en ser i CERA-referanseprøven. Det er ganske oppsiktsvekkende at dopinglaboratoriet maskerer dette ved å redusere tydeligheten av, nærmest bleker, båndene i SDS-PAGE-sporene som viser forbindelsene i den naturlige EPO-referansen. Denne databehandlingen gjør det vanskelig å se at Tysses prøve og EPO-referansen er tilnærmet identiske med hensyn til båndmønster, og forskjellige fra det en ser i CERA-referansen. Det er uakseptabel datamanipulering å fremkalle forskjellige deler av SDS-PAGE gelen så ulikt, særlig når det påvirker tolkningen i så stor grad som i dette tilfelle.

Sluttkommentarer
Det er bemerkelsesverdig at domspanelet i CAS består av tre jurister som ikke har erfaring med analysemetodene, og som vurderer saken uten uavhengige fageksperter. Det er påfallende hvordan de formodentlig har misoppfattet det professor Franke sa i voldgiftsretten i Sveits. Han uttalte at han vurderte IEF-analysen som nærmest verdiløs, og stolte bare på resultatene fra SDS-PAGE. Og videre, at resultatene fra SDS-PAGE viste at en ikke kunne konkludere med at Tysse har tatt CERA. I domspremissene forvrenges dette til nærmest det stikk motsatte. Der står det at professor Franke mener at ”The SDS-PAGE analysis is completely unreliable and cannot be used to convict or sentence an athelete for doping”.

Til slutt vil jeg presisere at jeg ikke har personlige interesser i denne saken. Jeg kjenner ikke Erik Tysse eller familien hans, og mottar ikke honorar eller refusjon av utgifter som jeg eksempelvis hadde som vitne under saksbehandlingen i Sveits. Min befatning med saken skyldes helt og holdent at jeg er opprørt over behandlingen og tolkningen av analyseresultater, og opplever det som ganske ironisk å se slik tvilsom, for ikke å si uredelig, saksbehandling av en institusjon som gransker andre for uetisk oppførsel.
Jon Nissen-Meyer, Professor i biokjemi, Institutt for molekylær biovitenskap, Universitetet i Oslo

Kommentarer