Pressens skattesmell

, 30. oktober 2011,

Norske redaktører klarte ikke motstå fristelsen om å lage klikkbar underholdning av skattelistene. Dermed ble samfunnet vårt litt mer lukket. 

Skattedagen er både julaften og 17. mai for mange økonomijournalister. Når likningstallene offentliggjøres, stiller selv redaksjonens mest utpregede b-menneskene grytidlig på jobb. I time etter time hamrer de ut lister over høytlønnede advokater, eiendomsmeglere, lokalpolitikere og nesten glemte reality-kjendiser.

Innimellom sjekker de om kollegene tjente mer enn dem.

MINDRE INNSYN: Det var mediene som fremprovoserte restriksjoner i bruken av skattelistene, skriver sjefredaktør i BT, Gard Steiro. Her er en annen representant for mediene, gereralsekretær i Presseforbundet, Per Edgar Kokkvold (i midten). FOTO: SCANPIX

Slik var det i år også. Forskjellen var bare at du ikke fikk samme mulighet som journalistene til å sjekke naboens inntekt. Stortinget har nemlig vedtatt å stramme inn tilgangen til listene. Journalistene får fortsatt oversendt hele sulamitten elektronisk, men forutsetninger er at redaktørene aksepterer strenge restriksjoner for publisering. Det er ikke lenger lov å legge ut hele eller store deler av materialet på nettet. Medienes egne skattesøk er historie.

Dermed måtte vanlige folk forrige fredag logge inn på skatteetatens sider for å sjekke likningstallene. Mange syntes tydeligvis dette var tungvint. De første tre timene etter offentliggjøringen registrerte skatteetaten bare 18.400 innlogg – langt færre enn da massemediene tilbød åpne skattesøk.

Savner du den gamle ordningen? Skyld på oss i mediene. Det var vi som fremprovoserte restriksjonene. De siste tre årene overgikk vi hverandre i å tilby digitale skattetjenester som hadde fint lite med journalistikk å gjøre. Da noen medier utviklet mobile skattesøk med geolokasjon og kobling til Facebook, sa politikerne stopp. Det var slett ingen overraskelse. Vi ble advart gjentatte ganger.

Mens Høyre og Fremskrittspartiet i årevis har vært talerør for dem mener størrelsen på formuen er en privatsak, var den rød-grønne regjeringen lenge for fullstendig frislipp av likningstallene. I likhet med oss i mediene har de argumentert for at åpenhet om hva borgerne bidrar med til fellesskapet er viktig for tilliten til skattesystemet. Regjeringen forsto også at listene er et særdeles viktig verktøy for undersøkende journalister.

Det var de mange åpenbart kommersielle skattetjenestene, som tvang frem restriksjonene. Politikerne følte med rette at medienes bruk ikke var i tråd med intensjonene i ordningen.

Dagens ordning ivaretar noen av medienes behov. Vi kan fortsatt søke fritt i listene. Likevel er begrensningene uheldig for journalistikken. Når listene blir mindre tilgjengelige for vanlige folk, mister vi mulighet til å samarbeide med leserne om å finne interessante problemstillinger.

Torsdag var et hundretall norske medietopper samlet i Bergen for å høre den amerikanske nettguruen Clay Shirky holde foredrag. Shirky, som er kjent for boken ”Here comes everybody”, snakket blant annet om den enorme kraften i sosiale medier og fellesskap på nettet. Han viste til flere eksempler på at store redaksjoner som britiske The Guardian har lagt ut store mengder ubehandlet data og bedt leserne hjelpe journalistene med å finne interessante saker. Dette har ført til flere avsløringer enn redaksjonene kunne klart på egen hånd.

Samme metode har vært brukt av norske medier. Da Bergens Tidende fikk tilgang til Vegvesenets database med detaljert informasjon om over 10.000 alvorlige trafikkulykker, la vi den ut på bt.no i sin helhet. Innspillene fra leserne bidro i betydelig grad til den prisbelønte reportasjeserien ”Døden på veiene” i fjor.

Vi skulle gjerne hatt mulighet til å gjøre det samme med likningstallene. Vi tror ikke leserne bare er interessert å snoke, men også tipse oss om forhold som kan bidra til interessant og viktig journalistikk.

Innvendingene mot skattesøkene er mange. Noen hevder at kriminelle bruker dem til å spore opp rikinger de kan rane. Vel, det finnes meg bekjent ingen eksempler på at dette har skjedd. Man skulle også tro innbruddsbander fra Øst-Europa hadde andre effektive metoder for finne rikingene blant oss. De kan for eksempel vurdere størrelse på hus og bil.

Et annet argument er at mediene kun bruker listene til kikkerjournalistikk. Vi er mer interessert i å formidle hvilke kjendiser som tjener hva, enn å skrive kritisk om skattesystemet. Det kan være rett, men det finnes flere eksempler på det motsatte også. I år brukte BT skattetallene til to større artikler om formuesskatt og økende forskjeller mellom bydelene i Bergen. Ingen av dem kan kategoriseres som fråtsing i private forhold.

Vår erfaring er at leserne ikke er veldig interessert i lister over hvem som tjener hva. Mange later til å tro at lesertallene på nettavisene går i taket når skattetallene offentliggjøres. Det er feil, i alle fall for vårt vedkommende.

Forrige fredag var trafikken på bt.no helt normal. Skattesakene våre ble slett ikke mye lest, spesielt ikke dem om kjendiser. Kun 7613 personer tok seg for eksempel bryet med å lese artikkelen om Ylvis-brødrenes inntekter. Til sammenligning klikket 47.000 innom saken om smørmangel i matbutikkene.

Våre lesere er med andre ord betydelig mer interessert i stoff om lavkarbo enn feite lommebøker.

Kommentarer

  • Anonym

    Og redaktørene gikk på en skattesmell i år også. De lovte dyrt og hellig at de ikke skulle lager kikkerunderholdning av listene i år. Så snur de (noen av dem) seg rundt og bryter avtalen. Sikkert kloke folk, men lage ris til egen ræv kan de… Jaja, skattelistene vil IKKE bli savnet.

  • Avplyndret

    » … hva borgerne bidrar med til fellesskapet er viktig for tilliten til skattesystemet.»

    Det ser ut til at Gard Steiro er blitt fanget in av propagandaen til styresmakten, der det fromt heter å bidra til felleskapet.

    Å bidra er noe en gjør frivillig.

    Når en blir fratvunget penger kan det nevnes med andre navn ette
    r hvor mye en blir fratvunget. Gjøres det med småbeløp kalles det for nasking. Gjøres det med større beløp av kriminelle kan det kalles ran. Gjøres det med betydelige beløp av det offentlige kan det kalles konfiskering.

  • Anonym

    Informasjon om 10 000 alvorlige trafikk ulykker ,flott, det angár hele landet,forhápentlig;for vi bedre veger ut av den reportasjen.Min lónn derimot er mellom meg og min arbeidsgiver, hva jeg betaler i skatt er mellom meg og min mann pá ligningen. Det er en privat sak.

    • Anonym

      Jeg er helt uenig. Hva borgerne betaler i skatt bør ikke være et privat anliggende i et demokrati. Transparens er etter min mening en forutsetning for tilliten til hele skattesystemet. Et lukket system vil skape mistenksomhet, bidra til at flere finner skattehull uten at dette blir påpekt, og legge en demper på viktig samfunnsdebatt. Jeg vil vite hvem nullskatteyterne er. Jeg vil vite hvor mye næringslivstopper og sentrale politikere tjener.

  • Seriøst…

    Gard Steiro,

    om du les kommentaren din på ny, så oppdagar du kanskje at det er ein slags sirkelargumentasjon innebygd i den. Først skriv du om sirkuset det var før, med mobilsøk og høg sjekk-rike-sine-skattedata-faktor. Deretter fortel du kor avgrensa tilgangen har blitt i dag, før du av alle ting benektar at det tidlegare sirkuset i det heile eksisterte.

    Når du prøver å argumentere for at skattesøk ikkje var populære, brukar du også eksempel som er litt søkte. Særskilt fordi du måler populariteten for årets saker og brukar dette som «sanninga». Vi veit at det som folk klikka mest på, var nettopp søkemotorane med skattedata – ikkje journalistiske produkt laga med bakgrunn i listene.Som redaktør bør du også evne å sjå heile mediebransjen under eitt, fordi mykje av trafikken av lesarar nok forflytta seg ikkje minst til tabloidavisene på dette feltet, dei verkeleg store trafikkmaskinene.

    Så, Gard Steiro, til det dårlegaste argumentet ditt: Lesarjournalistikken. At du i det heile prøvar å nytte dette som argument FOR offentleggjering er vel litt søkt. For det første er det difor du løner høgt gasjerte journalistar, altså for å laget eit produkt. Vidare er vel det å hevde at BT er avhengige av lesarjournalistikken er vel meir å innrømme inkompetanse enn eit argument for full offentleggjering. Til sist er det ikkje til å kome utanom at dette er eit spørsmål om personvern og -tryggleik, mykje heller enn eit spørsmål om annonseinntekter for nettavisene.

    • Anonym

      Jeg ser ikke helt sirkelargumentasjonen. Jeg benekter ikke at det var sirkustilstander i enkelte medier, men påpeker at det finnes mange eksempler på god og viktig skattejournalistikk også. Noen av dem i BT, andre i VG, Aftenposten og TV2.

      Skattesøkene var utvilsomt populære. Jeg har aldri sagt det motsatte. Mitt poeng er at artikler om kjendisers privatøkonomi ikke slår veldig godt an hos våre lesere. Det er en myte at folk hungrer etter skattestoff. Når mange medier, og her var BT faktisk ganske restriktive, lagde sjekk-hvor-rike-de-er-der-du-står-nå-tjenester til mobiltelefonene, var det utelukkende for å få mer trafikk. Den publisistiske argumentasjonen for tjenestene fremstod som rimelig hul. Jeg synes det var uklokt å lage disse spesielsøkene fordi mediene utfordret en viktig ordning uten særlig gode argumenter for å gjøre det.

      Så til det dårligste poenget ditt. Om du mener at jeg innrømmer inkompetanse ved å involvere leserne i journalistikken, har du ikke forstått hvilken kraft og muligheter som ligger i sosiale medier og crowdsourcing. Det handler ikke om BTs stab ikke kan grave selv. Det gjør vi da hele tiden.Men jeg vet det både finnes spisskompetanse og lokalkunnskap blant våre lesere som en redaksjon, samme hvor stor kompetent den er, aldri vil besitte.

  • K. V. Erulant

    «Når listene blir mindre tilgjengelige for vanlige folk, mister vi mulighet til å samarbeide med leserne om å finne interessante problemstillinger.» skriver redaktør Steiro.
    Det at jeg må logge meg på Skatteetaten for å finne ut det jeg vil vite, gjør ikke min tilgang så mye mindre tilgjengelig.
    Det at jeg kun har 500 søk tilgjengelig i døgnet, gjør ikke min tilgang så mye mindre tilgjengelig.
    Det at jeg eventuelt ikke på samme måte kan bruke skattelisten som underholdning, gjør heldigvis samfunnets tilgang mye mindre tilgjengelig.
    Men åpenheten er der så abslolutt for alle.

    • Anonym

      Innlogget er for tungvint. Vi har ikke mulighet til å legge ut lange, redigerte lister selv. Dessuten er søket tidsbegrenset og vi kan ikke sammenligne med tidligere år. Det er med andre ord noen viktige forskjeller. Jeg synes dagens ordning er langt bedre enn den vi hadde under forrige regjering (da fikk vi ikke søkbare lister i det hele tatt), men skulle ønske det fortsatt var full åpenhet.

  • Anonym

    Journalistene skrev artikler Regjeringen ikke likte at de skrev, så myndighetene innførte tiltak og la begrensninger på informasjonen og hva som kunne skrives. Journalistene må ta lærdom av dette og ikke unødig irritere myndighetene.

    …når man oppsummerer denne saken, synes jeg merkelig nok ikke dette høres ut som en sak fra Norge. Kina, derimot. Og hvorfor BT skal stå med luen i hånden og formelig dryppe av selvkritikk aner jeg ikke. Få dere en ryggrad og rett den opp. Det er ikke Regjeringen som skal vurdere hva som er nødvendig journalistikk.

    • Anonym

      Jeg står ikke med luen i hånden, men synes det var uklokt av mediene å utfordre en god ordning. Alle visste at Facebook-koblinger og andre fikse skattesøk ga åpenhetsmotstanderne gode argumenter. Disse tjenestene har etter min mening fint lite med journalistikk å gjøre. Mediene kunne og burde slått seg til ro med redigerte lister og ordinære skattesøk. Rent prinsippielt mener jeg at myndighetene burde godtatt alle mulige skattesøkemoterer, men det var ikke nødvendig for massemediene å utfordre ordningen med tull og tøys.

      • Anonym

        Nei, det skulle ha tatt seg ut om media skulle utfordre myndigheter og ordninger. Heldigvis hadde de i det minste vett til ikke å irritere dem med å faktisk stille seg bak prinsippene sine og kreve at åpenhet skal være noe mer enn noe man snakker om i festtaler. Og at åpenhet betyr at man også får tilgang til ting styresmaktene helst så man ikke fikk tilgang til. Hva var de «gode argumentene» mot åpenhet, egentlig? Jeg kan ikke forestille meg dem mer enn jeg kan forestille meg gode argumenter for sensur eller gode argumenter for barnearbeid.

        Når BT ikke problematiserer innstrammingen i åpenhetens navn, men heller velger å akseptere argumentene til åpenhetsmotstanderne i Regjeringskvartalet, er det vanskelig å ikke se på det som noe annet enn å stå med luen i hånden. Jeg hadde forventet mer.

  • Norn

    Å kikke i skattelistene er bare en videreføring av underholdningen på bygdene før i tiden. Hadde man tid, ja, selv om ikke også, så fylgte man nøye med hva naboen foretok seg, hvem som fredest på veien, hvem som var i kirken, altså hvem gjorde hva til enhver tid.
    Jeg tror det heter å holde seg orientert. Orientert må man holde seg ned til minste detalj, gjerne fargen på underbuksene om de skulle henge lagelig til ute på en snor… skattelistene fyller funksjonen.

    • Anonym

      Tja, jeg mener nå at transparens er en forutsetning for et demokrati. Prisen vi betaler er at naboen vet litt mer om oss enn vi noen ganger skulle ønske. Den er jeg villig til å betale.

      • Anonym

        Redaktøren vet kanskje at alle ungdomskoleklasser satt og søkte opp alle? Greit for min datter, veldig ille for datteren til en kunstner som hadde kr 45,- i inntekt i 2009 og 17,- i 2008. Kan vi få vite hvilke venner redaktøren har? Det gir mye mer demokrati.