”Verden går fremover” er en klisjé. På noen felt går den stikk motsatt vei.
PÅ BY'N: Hvor kommer egentlig jenters festmote fra? Det er lov å lure, og det er ikke sikkert svarene er så behagelige. Foto: Helge Skodvin
For noen år siden solgte en klesbutikk nedi gaten her barneklær påtrykt teksten ”Pornstar”. Både unge og eldre og foreldre reagerte på sunneste vis, og ba i harnisk butikkeieren om å fjerne de provoserende plaggene fra vinduet.
I en tid der mediene var fulle av tragiske saker om incest, overgrep, trafficking og barneprostitusjon, ble det ansett som grotesk å opphøye kriminell utnyttelse av kvinnen til moteslagord og merkevare for barn.
Klærne ble fjernet, men hva oppnådde man egentlig?
Merkelappen forsvant, mens pornoestetikken ble værende. Det er rimelig flaut, jenter.
Merk dere en ting; voldtektsdebatten de siste ukene handler også i vage hentydninger om bekledning. Det er interessant, fordi vi trodde at tiden da plaggene i seg selv ble en faktor i overgrepssaker var forbi.
For noen år siden fantes det skrekkeksempler, der dommere dro skjørt og bluse inn som formildende omstendigheter i stygge overgrepssaker. Det var skandaløst og uakseptabelt, fordi det tydet på at jussens fremste menn dro sine egne fordommer og arkaiske forestillinger om kjønn og estetikk langt inn i domspremissene.
Nå befinner festplagg seg nok en gang i underteksten i en vanskelig debatt. Det er grunnleggende ubehagelig å snakke om, fordi friheten til å dresse seg opp som man vil er blitt en integrert del av ytringsfriheten.
Det er mer enn pynt, det er en uttrykksmåte, et statement, en erklæring om selvstendighet og suverenitet. Klær, sminke og stil sier mer enn tusen ord. Den rettigheten skal ikke trues og kues av frykt for å bevege seg i det offentlige rom – ideelt sett. Problemet er at overgripere og seksualforbrytere gir blaffen i den typen teoretisering.
Forsøk på kritikk mot dresskode og klær vil bli tolket som forsøk på å moralisere
Dette er et veritabelt minefelt, fordi forsøk på kritikk mot dresskode og klær vil bli tolket som forsøk på å moralisere, innskrenke frihet og plassere skyld et annet sted enn hos gjerningsmannen.
Det er overhodet ikke vanskelig å forstå disse innvendingene. Men det er samtidig et nederlag at unge jenters festmote har endt opp der den er i dag. Du kan se det året rundt, fra fadderuken til fjortisfester, hver fredagskveld fra Torgallmenningen til Hulen:
40 år med kvinners frigjøring, bevisstgjøring, likestilling og av-objektivisering har estetisk sett endt opp i mini miniskjørt, morderiske stiletthæler, platina hairextensions, gjerne toppet med diverse botoxutvekster.
Smartere motefolk enn meg slår fast at denne parodisk feminiserte estetikken stammer fra pornobransjen. Den er videreforedlet av fjernsyn, film og andre medier, prosessert av realityshows som ”Paradise Hotel”, og legitimert av ”guruer” og kjendiser som syns det er ”så befriende å kunne by litt mer på seg selv”.
I moteverdenen er det nå blitt trendy å bruke barn som modeller for voksen mote. Bare tanken på motivasjonen bak er ubehagelig. Så kan du tenke deg hvilken effekt det har på skjøre og søkende jenter på snart 15.
Det bidrar til systematisk bimbofisering av småjenter.
For å møte uunngåelig kritikk kan jeg gjerne vedgå at dette er en middelaldrende fars klagesang. En far som til og med hadde deler av ungdomstiden på det estetisk katastrofale 1980-tallet, og dermed pr. definisjon burde holde kjeft om slike ting i all evighet.
Men jeg er også far til to jenter, og ser til stadighet hvordan de og venninnene støter sin fabelaktige integritet og intellekt mot reaksjonære kroppsideal produsert av gudvethvem.
Det er litt av problemet. Kravet om å gå halvveis avkledd på fest er ”usagt”. Det bare er sånn, det står i Topp, Henne, Vogue, D eller C. Eller det forfektes på en del rosablogger – som åpenbart forveksler selvtillit med trist ekshibisjonisme.
Ett av problemene med bimbofiseringen er at den ikke kommer med ironi eller humor. Den er gravalvorlig og presserende, fordi den er et løfte om å oppnå det aller herligste du kan oppnå: Å bli sett og beundret – uten stresset med å prestere noe som helst.
Ta for eksempel yrkestittelen ”glamourmodell”. Få i dette land kan definere stillingsinnhold, mål og mening med jobben, men det innebærer stort sett å figurere i media og realityshows iført bikini og brunkrem og blonder.
Dagbladet, glamourmodellenes sanneste venn, lanserer for eksempel i disse dager en helt ny webtv-serie, som markedsføres av tre nesten-nakne glamourmodeller som danser rundt en skrinn og ukysset 20-årig komiker. ”Det var ikke meninga å være nær puppen din”, heter det i Dagbladets grenseløst åndfulle tittel.
Hva sier det bildet om makt- og rollefordeling mellom mann og kvinne?
Det er flaut at ungjentemoten visuelt sett er på vei lukt tilbake til den kjønnsideologiske middelalder. Bimboestetikken hører vitterlig hjemme der.
Bimboestetikken er en beklemmende fallitt, fordi brukerne ikke har kunnskap om hvor den kommer fra, og ingen bevissthet om hva og hvem den egentlig appellerer til.
Bimboestetikken er mote- og tekstilbransjens foreløpige nullpunkt; symbolhistorie i revers, et realt spark i ræven til likestillingens idealer – med fjortiser som prøvekaniner.
