Vi må våge å se og handle

(kronikk mandag 7. november)

De som har vært utsatt for overgrep, vil trenge hjelp for resten av livet, blir det påstått. Slik er det ikke. Senter for incest vil her bidra til et mer nyansert bilde.

OVERGRIPERNE: Om samfunnet bare demoniserer, hater og forakter dem, hvordan skal da overgriperne våge å stå frem og søke hjelp for å ta ansvar for slutte med denne atferden? skriver Bente Holmedal. ILLUSTRASJONSFOTO: COLOURBOX.COM

 

Mange har engasjert seg i debatten om seksuelle overgrep mot barn i det siste. Det blir stadig poengtert hvor viktig det er at vi våger å se og handle. SMIH (Senter mot incest og seksuelle overgrep i Hordaland) tror at oppmerksomheten kan bidra til å forebygge overgrep og gjøre det lettere både for utsatte og for overgripere å søke hjelp. Det vi kan snakke om, kan vi gjøre noe med. Det vi ikke kan snakke om, kan gjøre noe med oss.
Vi har lest engasjerte innlegg om pedofile, seksuelle overgrep mot barn og seinskader etter slike traumer. Det er bra at også ungdommer engasjerer seg og fokuserer på så alvorlige tema. I kampens hete er det imidlertid lett for at man kan komme med uttalelser som kan misoppfattes og som kan virke stigmatiserende for utsatte. Vi vil gjerne skape et litt mer nyansert bilde.

Hvem er overgripere?
I mediene kan man få inntrykk av at overgripere kun er voksne menn. Slik er det ikke.
Forskjellige prevalensundersøkelser indikerer riktignok at overgripere kommer fra alle lag av befolkningen, og er i all overvekt menn (prevalens er hvor utbredt en sykdom er når man måler antall syke i forhold til befolkningstallet, red.anm.). Men et stort antall av rapporterte overgrep er begått av mindreårige. 30 til 50 % av alle overgripere er under 18 år.
I tillegg blir mange overgrep begått av kvinner. Omfanget av overgrep fra kvinner er ukjent og tabubelagt. Det er imidlertid rimelig å anslå at hver 5.–10. overgriper er en kvinne. (Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn). Det er grunn til å tro at mørketallene er store. Hver tredje mann som meldte seg til støttesenteret i Oslo i 2010 sa at overgriper hadde vært en kvinne.

Grooming-prosessen
Flere som har deltatt i debatten har beskrevet hvordan overgripere går frem «for å få et overtak på de unge de vil misbruke». Det stemmer at man gjennom forskning kan finne bestemte mønstre i overgripers fremgangsmåter.
Med grooming menes prosessen der overgriper nærmer seg offeret. Grooming er et engelsk og kan oversettes med pleie. Ved sakte å nærme seg offeret fysisk og psykisk, vil overgriper forsøke å skape et tillitsforhold dem imellom. Overgriper bruker «grooming» for å få til overgrepene, og for at offer i ettertid ikke skal avsløre hva som skjedde. Groomingen kan vare i alt fra en time eller to til flere år.

Offeret får ansvaret
Vi har i dag god kunnskap om de grensenedbrytende metodene overgriper bruker for å sikre seg kontroll over offeret. De går blant annet ut på å sjekke den utvalgtes sårbarhet, gi offeret følelsen av å være helt spesiell, isolere han/henne fra andre viktige personer, overføre ansvaret for det som skjer til offeret osv. Vi kjenner i dag til flere slike trekk og hvordan virkningen er for den som blir utsatt.

Barn har oftest en ordløs opplevelse av overgrep

Fordi overgriper ikke er en homogen gruppe, vil variasjonene være store. I noen saker kjenner man igjen alle og i andre noen få trekk. Det er derfor også vanskelig å vite hvem som blir plukket ut. Det kan like gjerne være den mest ressurssterke jenten/gutten som den minst ressurssterke. Felles for alle ofre er imidlertid sårbarhet. Noen av de mest avgjørende trekkene er aldersforskjell eller forskjell i posisjon/rolle og naturlige utviklingsmessige sårbare perioder.

Kunnskapen må spres
Det er av viktig at denne kunnskapen videreformidles. Det kan hjelpe den som har vært utsatt for overgrep, i ettertid å forstå hvordan dette kunne hende dem, hvorfor de ikke kom seg ut av situasjonen. Det kan være med på at de frigjøre seg selv for skyld og skam.
Kunnskap om seksuelle overgrep og overgripes fremgangsmåte, kan også føre til at noen kanskje oppdager hva som holder på å skje og kan få stoppet det i tide.

Seinvirkninger
Seksuelle overgrep mot barn er skadelig og det er flott at dette blir satt lys på.
Gjennom mediene kan en ofte få inntrykk av at alle mennesker som har vært utsatt for overgrep, er permanent skadet og vil trenge hjelp for resten av livet. Slik er det ikke.
Skadevirkninger etter seksuelle overgrep mot barn er i dag veldokumenterte, men vil variere i grad og omfang. Fra ingen rapporterte seinvirkninger til diagnoser som spenner fra milde emosjonelle problemer til alvorlig psykopatologi med ødeleggende angst og depresjon. Nyere forskning viser at slike vedvarende belastninger som seksuelle overgrep gjerne er, kan føre til strukturelle endringer i hjernen. Dette vil kunne føre til oversensitivitet for å oppfatte situasjoner som farlig og det vil kunne påvirke barnets læringsevn (Kagan 2004).
De gode nyhetene er at dette er reversibelt!

Bearbeiding
Gjennom media kan en òg få inntrykk av at man ikke kan få et godt liv etter å ha vært utsatt for seksuelle overgrep – man sliter for resten av livet. Heldigvis behøver det slett ikke være slik.
De traumatiske hendelsene kan bearbeides, uhensiktsmessige mestringsstrategier kan endres, og slik kan man finne tilbake til trygghet, og leve et godt liv videre.
Hvis utsatte skal våge å søke hjelp, kan man ikke bare fokusere på eventuelle seinvirkninger/skader, man må også peke på at det nytter å bearbeide. Det vil endre bildet av dem som har vært utsatt for overgrep, de er vanlige ressurspersoner med samme styrke og muligheter som andre, ikke først og fremst ofre.

Blir de selv overgripere?
Man kan også lese at å ha blitt utsatt for seksuelle overgrep eller andre former for traume i barndommen er en risikofaktor for selv å forgripe seg på andre. Slik behøver det ikke være.
Undersøkelser viser en markant lavere risiko for å utvikle overgrepsadferd, når en har fått bearbeidet traumatiske hendelser. I dag finnes det tiltak og treningsopplegg med god effekt. Man kan unngå overgrep og forebygge at nye skjer. (Christine Friestad 2005)

Vi kan forebygge
De fleste mennesker reagerer med forferdelse og avsky når man hører om overgrep mot barn, og det med rette. Overgrep er en kriminell handling. Det er moralsk forkastelig og det er straffbart.
SMIH ønsker likevel å rette oppmerksomheten mot hvordan man uttaler seg om overgripere i den offentlige debatten. Om samfunnet bare demoniserer, hater og forakter dem, hvordan skal da overgriperne våge å stå frem og søke hjelp for å ta sitt ansvar og slutte med denne atferden?
Å følge opp og behandle overgripere kan være en viktig forebygging, og beskytte barna.

Gi barna ord
Barn har oftest en ordløs opplevelse av overgrep. Gode offentlige ytringer kan være med på å gi barna et språk, slik at de kan fortelle og bli hjulpet ut av en overgrepssituasjon.
Vi gleder oss over det voksende engasjementet, og ser frem til flere gode innlegg i den offentlige debatten.

Tags: ,

Kommentarer