Samfunnslimet blir svekket dersom de aller rikeste forsyner seg med stadig større del av kaken.
Den ene prosenten av norske borgere som har aller mest å rutte ble enda rikere i forhold til resten av befolkningen i 2010. Slike utslag av inntektsfordelingen fra det ene året til det andre er ikke særlig bekymringsfulle. Men langvarig, økt skjevfordeling av samfunnets rikdommer er farlig for alle parter, også for de rikeste. Det opprøret som nå skjer i en rekke vestlige land skyldes ikke minst en følelse av urettmessig oppdeling av samfunnskaken.
Den rikeste en-prosenten innkasserte 9.3 prosent av nettoinntekten blant privatpersoner i fjor. Rekorden ble satt i 2007, da de aller rikestes andel utgjorde 10 prosent. For tyve år siden måtte de nøye seg med omlag 5 prosent. De senere års skjevfordeling er det ikke sett maken til her til lands siden 1920-årene.
Den norske inntektsfordelingen er likevel en av verdens jevneste, det samme er formuefordelingen. De rikestes andel henger nøye sammen med aksjeverdier og aksjeutbytte. Det gjenspeiles også i deres økte inntekter for 2010, og vil gjenspeiles i mindre inntekter for 2011. Formuefordelingen var på sitt skjeveste i 2005; både Stoltenberg 1 og 2 har innkassert ære for at formuen har vært litt jevnere fordelt i årene siden.
Økonomisk utjevning har vært et viktig mål for de nordiske velferdssamfunnene, og denne politikken har i høy grad vært vellykket. Den nordiske samfunnsmodellen har vakt stadig større internasjonal interesse de seneste årene, men er også kommet under press, blant annet som følge av liberalisering og globalisering.
Det er langt igjen til de enorme økonomiske forskjellene i land som USA. Norske politikere kommer likevel ikke unna spørsmålet om hvor langt frisleppet fra omfattende statlige reguleringer kan gå før det går på bekostning av den folkelige tilliten og oppslutningen som velferdssamfunnet er avhengig av. Ti prosent av inntektene til den rikeste en-prosenten av befolkningen bør være nok.
Statlige reguleringer og skattepolitikk kan ikke være de eneste virkemidlene for å sikre en rimelig inntektsfordeling. I globaliseringens tidsalder er strenge statlige reguleringer gjerne forgjeves, og økte skatter kan ha uheldig bivirkninger. I overgangen fra industrisamfunn til tjenesteytende samfunn har dessuten mange borgere falt av lasset. Nå sakker hele Vesten akterut.
En-prosenten, de aller rikeste borgerne, stenger for verdiskapning og vekst dersom de ikke stagger grådighetskulturen. Samfunnslimet tåler bare en noenlunde sivilisert form for grådighet.