Jeg er opprørt. Vi kom til Haukeland sykehus for å besøke vår nyopererte far, men ingen ante hvor han var. Vi greide å finne ham til slutt. Men så, noen dager senere, var han borte igjen…
PASIENTEN FORSVANT: Er det virkelig slik det er på norske sykehus? Skal vi akseptere ansvarsfraskrivelse, likegyldighet og uinteresserte mennesker i stillinger hvor nettopp slik kompetanse burde være satt i høysetet? Arkivfoto: Silje Katrine Robinson
Min far, 82, dement, falt i dusjen hjemme og brakk lårhalsen. Han ble innlagt på Haukeland sykehus (HS) og operert dagen etter. Det var en søndag og familien besøkte ham på rom 782. På forespørsel informerte en sykepleier at bruddet var fint og operasjonen hadde gått bra. «Du er i trygge hender nå», sa vi til far. Mandag var min mor og jeg tilbake på rom 782, men ingen seng og ingen far var å se. Vi henvendte oss til en sykepleier som uttalte at «Det navnet står ikke på min liste – prøv over gangen på den andre posten». Litt forvirret adlød vi og henvendte oss «over gangen». Beskjeden var den samme; «Det navnet står ikke på min liste – han må nok være flyttet over på post tvers over her».
Ingen visste altså hvor min far var. Det var urovekkende, min mor ble redd, jeg ble i tillegg irritert, men vi fant vår far og glemt var episoden – inntil videre. En sykepleier fortalte at min far allerede dagen etter operasjonen hadde vært ute av sengen og beveget seg litt sammen med en fysioterapeut. Veldig bra – vi ble glad – vi vet at det er viktig å komme i gang snarest mulig! Men sykepleieren fortalte i samme åndedrett at min far hadde falt ut av stolen og av den grunn måtte på ny røntgen. Det var mulig han måtte opereres på ny. Min mor ble lamslått og livredd – vil han overleve en operasjon til …
Uhell kan skje, men det var litt vanskelig å forstå hvordan man kan plassere en nyoperert demenspasient i en stol og uten tilsyn. Burde han ikke bli lagt tilbake i sengen?
Kathe Bjordal
Tirsdag morgen ringte jeg HS for å høre resultatet av ny røntgen og samtidig ønsket jeg å formidle vår lite hyggelige opplevelse dagen før – at ingen visste hvor min far befant seg. Avdelingssykepleier beklaget – og sa at dette var svikt i rutinene. Gladnyheten var at røntgen viste ingen tegn til skade og dermed ingen ny operasjon.
Senere samme dag ble vi fortalt at min far mest sannsynlig hadde fått plass på Løvåsen sykehjem. «Flott», sa vi, «men mest sannsynlig?» «Ja jeg leste noe om det», sa hun. «Men fra når», spurte vi? «Nei, det vet vi ikke – det er avhengig av progresjonen og opp til legen å avgjøre», svarte hun. Det forsto vi. For ordens skyld forsikret jeg meg om at de hadde telefonnummeret. til min mor, min bror og meg og ba dem ringe slik at vi kunne være til stede/ta imot ham ved overflyttingen. Vi ville gjerne bidra til at en overflytting ble så smidig som mulig for min far.
Opplevelsen av total mangel på kvalitetssikring er ganske sjokkerende og skremmende
Dagen etter – altså onsdag, hadde min far bursdag. Vi hadde kjøpt kake og presang, min datter og jeg hentet min mor, og på vei fra Fyllingsdalen til Haukeland sykehus spør jeg tilfeldigvis min mor om vi skal kjøre over Melkeplassen og ta en rask titt på stedet hvor far muligens skulle overflyttes til. (Jeg hadde funnet på nett at Løvåsen Sykehjem, som jo er i Fyllingsdalen, hadde sin rehabiliteringsavdeling ved B-sykehuset på Melkeplassen.) Vi fant omsider frem og svingte inn foran inngangspartiet hvor det er innsyn til oppholdsrom for pasientene. «Der sitter en som ligner på far», sa jeg, og ble samtidig både kald og varm. Det var nemlig far.
Han satt i rullestol – og var naturlig nok veldig forvirret. Det eneste han ville var å reise hjem. Klokken var nærmere halv seks på ettermiddagen, men ingen av de pårørende var blitt kontaktet om at far var overflyttet tidligere på formiddagen. Mor gikk inn til ham. Min datter og jeg dro videre til Haukeland sykehus – jeg måtte snakke med noen for å høre hva som hadde skjedd.
Avdelingssykepleier var gått for dagen. Sykepleier som tok imot min frustrasjon skulle bringe dette videre, men ingen kunne der og da forklare hva, hvordan eller hvorfor. I skrivende stund har ingen ringt verken til min mor eller meg. Skal sånt kunne skje uten at noen tar ansvar – det lurer jeg på. Jeg er ikke ute etter enkeltmennesker – og jeg vet at det er utrolig mange flotte mennesker som jobber på HS, men denne opplevelsen av total mangel på kvalitetssikring er ganske sjokkerende og skremmende.
Bergen er stolt av å ha et universitetssykehus med en enorm kompetanse på alle plan – liker vi å tro, men det vi har opplevd vil jeg påstå er mangel på grunnleggende kompetanse.
Ja, jeg er opprørt – men langt fra hysterisk – og ja jeg er klar over at min far ikke kan tvinges tilbake til sengen, – jeg er også bevisst sårbarhets- og hjelpeløshetsfølelse vi som pårørende kjenner på i slike situasjoner, men jeg sitter jeg likevel igjen med en skrekkelig vond følelse. Er det virkelig slik det er på norske sykehus? Skal vi akseptere ansvarsfraskrivelse, likegyldighet og uinteresserte mennesker i stillinger hvor nettopp slik kompetanse burde være satt i høysetet?
«Mamma», sa min datter, «dette kan være tilfeldig – vi har sikkert vært maks uheldig». Det er mulig det, men det er så altfor mange i nærmeste krets vi hører om som opplever tilsvarende. Dessverre.
Fredag formiddag fikk jeg telefon fra avdelingssykepleier. Hun beklaget veldig. Hun har også ringt min mor og beklaget. Det setter jeg enormt pris på, og håper inderlig at hun og avdelingen tar dette på største alvor og på den måten sammen hever sin kompetanse.
Jeg velger likevel å dele min opplevelse offentlig – det er så altfor mange som opplever tilsvarende, men som av forskjellige grunner ikke gir tilbakemelding direkte til sykehuset. Det er både synd og trist – for uten tilbakemelding er det vanskelig å bli bedre – det gjelder oss alle!