Nå skal dannelsen sterkere inn i vår høyeste utdanning, men det er uklart hva dette innebærer.
DET NOE UKLARE begrepet dannelse skal ta våre universiteter inn i fremtiden. Hva dette faktisk vil innebære i sammenheng med utvikling av høyere utdanning, lar seg ikke sette på formel. Men da en hel konferanse ble viet til temaet i går, viste begrep som tvil og usikkerhet seg å bli sentrale.
DANNELSESREDAKTØR: Er universitetene bare læresteder, eller også lærende steder? spør Bernt Hagtvet, som har vært medredaktør for en bok om dannelse.
Ved våre høyeste læreseter har det lenge gått en debatt om dannelse. Et eget dannelsesutvalg har vært i arbeid, og i går lanserte redaktørene Bernt Hagtvet og Gorana Ognjenovic boken «Dannelse – Tenkning. Modning. Refleksjon», en 840 siders antologi som belyser begrepet fra en rekke ulike perspektiv. Men hovedsaken i går var likevel Dannelseskonferansen, arrangert av UiB i Oslo som en gave til 200-årsjubilanten UiO. Konferansens undertittel ble formulert i spørsmålet: Hva bør universitetet være?
DEN ARGENTINSKE matematikeren og filosofen Silvio Funtowicz var mannen som brakte tvil og usikkerhet inn i debatten. Han viste til at den cartesianske verden går mot slutten, og spurte om universitetene kan overvinne sin arvesynd, troen på absolutte sannheter og at alt lar seg kontrollere. For nå kreves omstilling og tilpasning, i erkjennelse av at vi lever i en verden hvor sikkerhet og kontroll ikke lenger er mulig. Altfor lenge har vi lullet oss inn i troen på at vitenskapen og ekspertisen kan gi oss sikre svar og ubestridelige sannheter. Men økonomiske resesjoner og kjernefysiske katastrofer à la Fukushima viser at de såkalte ekspertene ikke er til å stole på.
Derfor blir spørsmålene: Kan universitetene fortsatt lære? Kan de anvende sin kunnskap til å takle dagens problemer? Er de bare læresteder, eller også lærende steder? Vil de makte å tilby en utdanning som skaper uro, intellektuelt og moralsk, for å spørre med Bernt Hagtvet? Ender man i det forsknings- og høyere utdanningsminister Tora Aasland kaller «stivnet selvtilfredshet», er slaget tapt.
TVIL OG USIKKERHET er kanskje ikke de mest «salgbare» kvaliteter i dagens markedsstyrte samfunn. Ole Petter Ottersen, rektor ved UiO, spurte f.eks. hvordan universitetene skal behandle og formidle tvil når politikerne krever klare, entydige svar? En illustrasjon på problemet ga lege og teolog Jan Helge Solbakk, som påpekte at departementene i stadig større grad henvender seg til oppdragsforskningsinstituttene når de vil ha utredet noe, for der får de nettopp de sikre svarene de etterspør. Men, som Solbakk sa: Så lenge det er tvil, er det håp!
Nå må universitetene bidra med mer enn tvil. Hva slags dannelse kan det da være tale om? Vi snakker ikke om vanlig skikk og bruk – selv om også dette bør være en del av den akademiske dannelsen. Men dannelse for vår tid, i akademisk sammenheng, må nødvendigvis innebære noe mer.
AT DET IKKE LENGER handler om kjennskap til klassisk litteratur, filosofi og kultur, synes opplagt. Evne til kritisk, nyansert og fantasifull tenkning, innsikt i vitenskapelig tenkemåte, respekt for saklighetsnormer og objektivitet samt etisk refleksjon, foreslår Bernt Hagtvet. UiB-rektor Sigmund Grønmo er opptatt av å forberede studentene på å ta fatt på det ukjente. For ham handler dannelse om betydningen av å forstå kunnskap og det ansvar kunnskap medfører. Men etter hans oppfatning har den såkalte Kvalitetsreformen gjort dannelsen til en mindre synlig del av utdanningen.
BOLOGNA-PROSESSEN, som skulle skape et felles europeisk område for høyere utdanning, har snarere bidratt til å nivellere enn heve nivået på vår øverste utdanning. Nå kan man sågar ta noen mindre eksamener etter multiple choice-metoden, som går ut på at kandidatene skal krysse av blant mulige rette svar. Da er man uendelig langt fra kritisk refleksjon og fantasifull tenkning. Bologna-perspektivet ser universitetene som produksjonsenheter, der produktene er kvanta uteksaminerte studenter og forskningsresultatene måles i nyttepotensial.
Trolig treffer den profilerte bilologiprofessoren Dag O. Hessen spikeren på hodet når han konstaterer at tids- og kvantitetstyranniet har frarøvet utdanningen mye av dannelseselementet. Og ikke blir det bedre at av mange av dem som skal formidle dannelsesidealene selv mangler elementær dannelse. Både rektor Grønmo og UiO-rektoren måtte erkjenne at det fins for lite åpenhet og transparens og for mye arroganse ved institusjonene de leder. Hvis universitetenes kjerneverdier skal være personlig vekst, intellektuell modning og etisk bevissthet, er veien til målet lang.
At utfordringene står i kø, kunne medisinerstudent Karl Erik Müller ved UiB bekrefte. Han mener at studentene utfordres for lite og gis liten anledning til å reflektere over eget fag. Hans erfaring er at pugg har en altfor stor plass på universitetet. Og nysgjerrigheten trues hele tiden av overveldende kunnskapsmengder, teknologien blir for dominerende i undervisningen, den veltilpassede premieres og lærebøker foreldes raskt – uten at det reflekteres i undervisningen.
EN SIDE som ikke ble problematisert, er den åpenbare konflikten mellom de ideale målene for høyere utdanning og dagens norske virkelighet. Man kan ikke strekke demokratiseringen av universitetsstudiene så langt at kunnskapsnivået nivelleres for å tilfredsstille de statlige gjennomstrømmings- og produksjonskravene. Når vi dessuten holder oss med et skolesystem der elevene mates med lett fordøyelig og reproduserbar kunnskap like til de avslutter videregående med noen skriftlige oppgulpingsdager, kan vi ikke vente at de noen måneder senere skal beherske selvstendig tenkning og kritisk refleksjon.
UANSETT stand og stilling; den gamle Venstre-politikeren Odd Einar Dørum har i boken «Dannelse» formulert sin definisjon av allmenndannelse for borgere, og den kan gjelde oss alle: «Der jeg selv er utdannet og har fagkunnskap og livserfaring, vil jeg være åpen for nye inntrykk. Der jeg ikke har noen fagbakgrunn, vil jeg nysgjerrig utfordre for å få ny innsikt og kunnskap.»