(kronikk lørdag 19. november)
"PÆING PÅ BOK: Penger er så enkelt, og gir mer "styringsmulighet" enn komplekse faglige hensyn. Vi må forholde oss til det vi kan få og yte og gi pengene en avgrenset plass, skriver Anne Rasmussen. ARKIVFOTO: HÅVARD BJELLAND
Hvis vi bruker oljepengene etter hvert, utkonkurrerer vi annen virksomhet og skaper inflasjon. Hvis lønnene stiger, mister vi konkurranseevne, men det gjelder ikke direktørlønner. Økonomene har mange teoretiske modeller, som biter hverandre halen.
Hvis renten går opp, skader vi unge boligsøkende, hvis renten går ned, mister vi inntekter. Hvis kronen skrives opp, blir etterspørselen etter varer laget i Norge mindre. Renter, kronekurs og utlandets interesse for å bruke norske banker som spillekasinoer, henger sammen. For å forstå hvordan de henger sammen, må man holde tungen rett i munnen.
«Det lysner for skipsfarten»
Hvis det blir «kriger i Østen», gir det gode inntekter for norsk olje og skipsfart. Det gjelder å sette tæring etter næring, ha «penger på bok» og ikke bruke penger man ikke har, sier de høye herrer til et folk av gjeldsslaver. Økonomiske virkemidler overfor de små skal styrke den offentlige moral, India har senket fattigdomsgrensen (å sulte i hjel er bedre hvis du er over fattigdomsgrensen).
Banaløkonomene har ca. fem variabler, hvis man snakker om en av dem, svarer de at den henger sammen med to andre, slik at de kan ha variabel nr. fire i reserve til neste intervju. Dump-huske-modellen opp og ned og to variabler om gangen gjør seg godt i Dagsrevyen. Her er mange såkalt teoretiske, modelldefinerte, sammenhenger som biter hverandre halen, slik at man kan gå i sirkel med definisjoner og tautologier som forholder seg løst til virkeligheten.
Vi vugges i søvn
Og så skjer det noe: Finanskrise, nei da kjære velger, det er bare finansverdenen og bankene som er berørt. Men banker bærer systemet, derfor må skattebetalerne redde dem. De er så store at nevnte moral ikke gjelder for dem. «Vi må bare, ellers raser korthuset», virkemidlene overfor de store må være tilstrekkelig effektive, uten betingelser.
En ukes tid etter kommer nyheten om at «realøkonomien» likevel er berørt. Nå er det gått over til en «gjeldskrise» som kan bli en «arbeidsløshetskrise» (ILO forteller at det er 205 millioner arbeidsløse på planeten). På den ene side banaliserer de økonomi som en slags vuggesang for befolkningen, på den annen side kommer de opp med skreddersydde begrep hver gang det oppstår en ny situasjon, uten verken å relatere dem til, inkorporere dem i eller bruke dem til eventuelt å falsifisere den gamle modellen. Jeg forstår ikke noe av dette, jeg er vugget i søvn for lenge siden.
Slavearbeidere og rasert velferd
Vi lever med uønskede virkninger av kapitalismen: Kinesiske slaver produserer varer for verden til spottpris. Europeiske land raserer sine velferdssystem over natten til ære for budsjettbalansen. Absurde kriger finansieres, også med forbrukslån i Kina.
Sult, folkevandring og miljøkrise ignoreres (ref. Christian Egges kronikk, BT 8.10.), krisehjelp til utlandet gis helst til døende. Grusomheten i den foreløpig rike del av verden tiltar. Banaløkonomien sprer seg som en kreftsvulst til stadig flere virksomheter: Helsevesenet (jf. Olaug Lian «Helsefabrikken», vist som dokumenter på NRK), undervisning, kunst etc. Der man før hadde andre mål, tar budsjettene over. Penger er så enkelt, og gir mer «styringsmulighet» enn komplekse faglige hensyn.
Like varer kan byttes
I antropologi hadde man en alternativ måte å tenke økonomi på. Istedenfor å si at økonomi var et pengeformidlet system av produksjon, bytte og konsum av varer og tjenester, sa man at det dreide seg om et system for håndtering av verdier.
I mange såkalt primitive samfunn uten penger, måtte de som var interesserte i økonomi se på flyt av verdier i deres brede alminnelighet. Ulike typer av verdier fløt i ulike såkalte sfærer. I prestisjesfæren kunne det være halsbånd eller beverskinn; prestisjen lå i hva man gjorde med dem. Innenfor sfærene kunne ting byttes fritt, mellom dem oppsto konverteringsproblem; bare under bestemte forhold, kunne man bytte mellom sfærer. Ofte var det en pengesfære som for eksempel ikke omfattet produksjonsmidler. Systemene var dynamiske.
Alt er ikke til salgs
På Jebel Marra i Darfur var det forkastelig å selge øl på markedet og å selge arbeidskraft. For å få arbeidshjelp, kunne man arrangere ølselskap, dugnad med ølservering. Dette var ikke var forkastelig. Hos oss har vi lover mot nepotisme, korrupsjon, inhabilitet og konkursrytteri, selv vi avgrenser pengenes virkeområde.
Fordelen med den antropologiske måten å se det på, er at alle former for verdi kan passes inn. Også vi har økonomiske sfærer, vi har bare glemt hva vi skal kalle dem. Vi samler på ting og kan «ingenting ta med oss dit vi går»; våre svært små skatter i «den himmelske sfære» setter oss i akutt fare for å bli firfisler eller smådjevler i vårt neste liv.
Omsorg uten prislapp
La meg nevne noen økonomiske sfærer hos oss som ikke inngår i vanlig pengeøkonomi: Husmoren er ikke avskaffet (selv om det kan være ektemannen), tross lat ektefelle og to barn, har hun inntektsgivende arbeid ved siden av.
Kvinnen utøver ledelse. Hun husker og passer på slik at alle gjør det de må og at driften av mat, klær og døgnrytme går sin gang. Hun gir omsorg: hjelper og koser for barn og kanskje mann. Tungarbeid, vaske gulv, bytte på senger, vaske tøy. Kjærligheten er noe for seg. «Money can’t buy you love». Kjærligheten ikke et nullsumspill der den enes gevinst er den andres tap, ofte vokser den jo mer den deles. Kjærligheten er anarkisk. Sport sluker penger og kjøper mennesker. «Skitt i verdenssituasjonen, her er en sportsnyhet» konkluderer alle nyhetssendinger.
Verdi, ikke penger
Et merkelig trekk ved penger er at de bor på en aritmetisk skala. Som de sa i dagens radio: «Vil folk merke en prosent mer moms på mat?» kong Salomo bruker fem prosent av sin inntekt på mat, Jørgen hattemaker 70 prosent. Å si at en krone er en krone er feilplassert konkret. Penger til bussen hjem kan bety en voldtekt mindre.
krisehjelp til utlandet gis helst til døende
Når det blir flere enn seks nuller i et beløp, rister vi forvirret på hodet. Den ene dagen fyker hundretusener, den neste jobber man med å vri tannkremtuben. Irrasjonaliteten blomstrer innen rammen av de såkalt objektivt sett like og sammenliknbare pengene.
Pengene må ta mindre plass
Det nytter ikke å snakke om penger før menneskene har fotfeste på jorden og kan orientere seg om retninger. Uten et slags bosted, salt i grøten og minst ett annet menneske, er vi skrøpelige og langt fra «economic man». Ellers navigerer vi etter fattig evne mellom ulike veier til ulike mål, i flere sfærer.
Ingen vil være rik, syk, vanæret, ensom og spise tomatbønner mens møkka gror over øyehøyde. For å tenke antropologiøkonomisk, må vi forholde oss til det vi kan få og yte, gi pengene deres avgrensede plass, og satse i mer enn en sfære.
fakta
Nye tanker om økonomi
Christian Egge fra Forum for Utvikling og miljø skrev om at verdensøkonomien mangler bærekraft tidligere (BT 8. oktober)
Dagens kronikk tar opp denne tråden.