Krise for krisesentrene

Kommunene må oppfylle sitt lovpålagte ansvar for utsatte kvinner og barn.

Sommeren 2009 vedtok Stortinget Lov om kommunale krisesentertilbud. Formålet var å sikre et godt og helhetlig hjelpetilbud til kvinner, menn og barn som er utsatt for vold eller trusler i nære relasjoner. Fra nyttår i år ble så ansvaret for krisesentrene overført fra staten til kommunene. Med reformen forsvant et statlig rammetilskudd på ca. 240 millioner kroner.

Krisesentrene er nå prisgitt kommunale budsjetter. For mange sentre har reformen gjort tilværelsen betydelig trangere; i tillegg har den paradoksalt nok gjort det vanskeligere å oppfylle lovens intensjoner. Enkelte steder må krisesentre kutte årsverk, samtidig med at de blir pålagt flere oppgaver.

Utviklingen burde ikke være overraskende. Det siste tiåret har det vært et mønster at statens reformer overlater større ansvar til kommunene, uten at det følger mer penger med.

Krisesentrene har gjort en viktig innsats ved å sette vold mot kvinner på dagsordenen i mer enn 30 år. Bruken av krisesentre har økt jevnt de siste årene.

I fjor fikk mer enn 2000 personer hjelp og opphold ved landets 51 sentre, og over halvparten av dem hadde med seg barn ved første gangs besøk. Behovet for krisesentrene er udiskutabelt.

Mer makt til kommunene er viktig og riktig. Det er naturlig at makten og ansvaret for tjenestetilbudet plasseres lokalt, så nær brukerne som mulig. Krisesenterloven var et forsøk på å gjøre kommunene sitt ansvar mer bevisst. Det er et trist paradoks at de ikke makter å oppfylle det.

Mange norske kommuner har svært anstrengt økonomi, og mange er så små at de ikke makter ressurskrevende ansvar av denne typen, på toppen av alle andre viktige budsjettposter som barnehage, skole og eldreomsorg.

For 2011 bevilget Barne- og likestillingsdepartementet 15 millioner ekstra for krisesentre som fikk problemer med overgangen. Men dette er utfordringer som ikke lar seg løse på ett år.

For å dempe de mest uheldige konsekvensene bør statsråd Audun Lysbakken vurdere å forlenge hjelpeordningen. I mellomtiden må kommunene sørge for å finne løsninger som kan sikre krisesentrene stabil drift, og kvinner og barn i nød den nødvendige hjelpen.

En løsning kan være samarbeid mellom flere småkommuner. En annen kan være å konkurranseutsette tilbudet, og dermed håpe på å få ned kostnadene. Kommunesammenslåing kan også sikre lovpålagte tjenester på en bedre måte.
Slike løsninger er både kontroversielle og kompliserte, men målet må uansett være å sørge for at lovens intensjoner blir oppfylt. Hvis ikke kommunene klarer å skjøtte dette viktige ansvaret, bør det gå tilbake til staten. Det ville i så fall være en fallitterklæring for prinsippet om lokalt selvstyre.

Kommentarer

  • Anonym

    Hvilke flere ansvarsområder er det staten kan legge over på kommunene ? Staten frasier seg flere og flere områder og skyver disse over på fylke (riksveier blir fylkesveier) krisesentrer, samordningsplanen for helse, men medfølger det penger ? I beste fall følger det med noen kroner,men det er bare det første året.

    • Lie Haakon

      Rammeoverføringer er sentral ansvarsfraskrivelse til lokal inkompetanse.Skoler siden 97 ,sfo ca 05,fremmedspråklig opplæring 09,barnehager 11,samordnings reformen 12, alt til rammer og har betydelige mangler i gjennomføringen.Skoler forfaller,sfo høg pris og lite innhold,fremmedspråk ned prioritert,barnehager uten likviditet ,vikarer,tomme planer og byggningsforfall,Samordnings reformen kommer til å havne i samme dritten.Etc.

  • Joe-toe

    Staten er flink til å laste store oppgaver på komunene uten at det følger finansiering med.