Når store stjerner gjester Universitetet i Bergen er det bare de innvidde som får vite om det. UiB evner ikke å formidle til omverdenen hva som skjer.
LUKKET: Universitetet i Bergen, ved rektor Sigmund Grønmo, arrangerer en akademisk festival. Hver dag, hele året. Problemet er at ingen vet om det, mener Kaia Tetlie og Tine Blomfeldt. FOTO: ANE BØRHAUG
Visste du at den berømte utenriksjournalisten John Pilger holdt åpent foredrag på Universitetet i Bergen tidligere i høst? Og at den verdenskjente sosiologen Robert Putnam og filosofen John Searle var der i vår? Sannsynligvis ikke. For Norges nest største universitet evner ikke å formidle til omverdenen hva som skjer, til tross for at formidling og samfunnsdialog er blant de viktigste målene for universitetet.
Åpenhet er et ord som har preget samfunnsdebatten etter 22. juli. Det er derfor et tankekors at mangelen på åpenhet gjorde at få fikk med seg gjesteforelesningen om nettopp 22. juli som tidligere utdanningsminister Gudmund Hernes holdt ved UiB i august. Årsaken var for det første dårlig informasjon om forelesningen, og for det andre at den fant sted i et auditorium fysisk lukket for alle uten nøkkelkort. Nå vurderes det endatil å gjøre universitetet mer lukket ved å innføre korttilgang til alle bygg. «Farvel, fremmede», kan man like gjerne si.
Hver uke er det drøssevis av spennende, interessante og lærerike arrangementer ved UiB og forskningsinstitusjonene tilknyttet universitetet. Det er disputaser, fagseminarer, diskusjoner og gjesteforelesninger. Det meste er åpent, og man har mulighet til å møte forskere, professorer og studenter i en herlig blanding. Universitetet arrangerer rett og slett en akademisk festival. Hver dag, hele året.
Problemet er bare at ingen vet om det.
Utdanningsinstitusjonene finansieres av staten og dermed skattebetalernes penger, og det gir staten og samfunnet rett til å kreve noe tilbake. Det åpenbare er forskning og utdanning, men formidling og samfunnskontakt står også sentralt.
Det første kalles utdanningsinstitusjonenes samfunnsoppgave. Kunnskapsdepartementet er klare når de sier hva utdanningsinstitusjonene skal være. I forslaget til neste års statsbudsjett skriver departementet: «Universitet og høgskolar skal vere tydelege samfunnsaktørar og medverke til internasjonal, nasjonal og regional utvikling, formidling, innovasjon og verdiskaping.»
Dette er noe UiB har som mål utover kjerneoppgavene forskning og utdanning, og på deres hjemmeside står det at UiB inngår i «et tett samspill med det omkringliggende samfunnet». Kunnskapen som utvikles ved UiB formidles gjennom et bredt nettverk av forskere og forskergrupper, studieprogrammer, ved institutter, fakulteter og sentre, står det også.
Problemet er at formidling ikke betyr noe hvis ingen får det med seg.
UiB har opprettet et eget kontor som har nettopp formidling og samfunnsdialog som ansvarsområde – Kommunikasjonsavdelingen. Gjennom denne skal UiB «styrke det offentlige ordskiftet» gjennom «samfunnsdialog og formidling». En skal ikke bare få formidlet forskningsresultatene, men også få innsikt i tankegangen til professorer og metodene de bruker i arbeidet. Formidlingen skal nemlig være «aktuell og synlig i samfunnsbildet og gi allmennheten innsikt i vitenskapelig tenkning, metoder og resultater».
Problemet er at de ikke får det til.
Det kan virke om om UiB har redusert begrepet samfunnsdialog til formidling av forskningsresultater, og således forsøker å klamre seg fast til en selvoppnevnt rett til å definere sitt samfunnsansvar.
Universitetets samfunnsansvar er imidlertid mye mer. Det er også å formidle til samfunnet hva et universitet er, hva som skjer der og hva som forskes på. Ikke minst består ansvaret også i å invitere til en dialog med samfunnet. Denne dialogen bør ikke bare skje i media og utenfor universitetet, men også på universitetet.
Man må være ekstremt interessert for å finne ut hva som skjer
I dag skal man være ekstremt interessert for å finne ut hva som skjer av arrangementer ved UiB. Kalenderen med oversikt over arrangementer er nemlig godt gjemt på universitets hjemmeside. Den er usortert og uoversiktlig. Foredrag med verdenskjente forskere vies like mye plass som informasjon om fotoutstillinger som varer i flere måneder.
På sosiale medier, hvor det er gratis og effektivt å legge ut informasjon, er UiB svært inkonsekvente i sin bruk. Og i motsetning til andre universiteter, markedsfører ikke UiB sine arrangementer gjennom annonser i aviser. Hvorfor så dårlig på å formidle?
Er svaret at det koster penger? Rundt to milliarder av skattebetalernes penger går årlig med på å finansiere UiB over statsbudsjettet. For det beløpet bør man kunne forvente mye tilbake.
Eller er svaret muligens at man ikke vet hvordan man skal nå ut? Det er i så fall ikke godt nok. Med midlene UiB har tilgjengelig, og alle de gode hodene som finnes på universitetet er dette en utfordring som burde være lett å overkomme. Det er underlig at kommunikasjonsavdelingen tilsynelatende ikke får til noe så enkelt som å opprette arrangementer på Facebook, sende inn til Bergenpuls og lage noen annonser.
HYL UT: Journalisten John Pilger er vant med å hyle ut, blant annet til støtte for Wikileaks. Da han besøkte Universitetet i Bergen tidligere i høst, var det imidlertid ganske stille. Bare de få innvidde ble invitert inn, skriver Kaia Tetlie og Tina Blomfeldt. FOTO: Sang Tan, AP
Kan svaret rett og slett være at UiB ikke ønsker å få samfunnet inn på universitetet?
På papiret har UiB fine og flotte mål om formidling, men i praksis skjer det lite. Det er ingen informasjon andre steder enn egen hjemmeside og noen få A4-plakater på Høyden når internasjonale stjerner som John Pilger, Robert Putnam og John Searle gjester universitetet. Det er kun de allerede innvidde som inviteres inn. Fordi det er best å preke til de som allerede er overbevist?
Når UiB har som mål å «styrke det offentlige ordskiftet og en kunnskapsbasert samfunnsutvikling gjennom samfunnsdialog og formidling», må de også vise det i praksis. Formidling er mer enn å få forskning ut i media og universitetet ut til folket. Det er også å få folk til universitetet. Åpne opp, synliggjør og inviter omverdenen inn for å delta. Kun slik skapes samfunnsdialog.
