EØS hindrer en god kunnskapsutvikling

De nordiske universitetene er for egalitære og må omstille seg, mener EUs kunnskapspolitikere. Det betyr spissing, hierarki og økt konkurranse hos oss på grunn av EØS-avtalen. Men alternativene finnes, skriver Tor Halvorsen.
 

 

I snart 20 år har utdanningspolitikken og forskningspolitikken i Norge blitt påvirket av vår deltakelse i EUs utdannings- og forskningsprogrammer via EØS-avtalen. Fra en forsiktig start er dette nå regnet som ett av de viktigste (vekst) områdene innen EUs integrasjonspolitikk.
Det er et politikkområde som fremmes utenom den vanlige EU-lovgivningen ettersom utdanning, når den ikke kan begrunnes som arbeidsmarkedspolitikk, ikke er forankret i traktatene.

EU fremmer elitisme
Innen EU skal universitetene vurderes etter deres resultater. Resultatene vil avhenge av evnen til å konkurrere om midler. Et hovedproblem med de nordiske universitetene er deres egalitære struktur, ifølge EUs kunnskapspolitikere. For å få omstillingene i gang må en akseptere spissing, hierarki og konkurranse, det vil si etableringen av et kvasimarked for kunnskapstjenester, og et pseudomarked for forskere som fremmer spissing og elitisme, det vil si konkurranseånden blant akademikere.
Universitetenes overgang fra kulturinstitusjon til produksjonsenhet, er også en overgang fra faglige fellesskap til prosjektrekvirering. For EU er det avgjørende at denne prosjektrekvireringen blir rettet inn mot deres forskningsprogram, det som i dag heter det 7. rammeprogrammet. Selv om det ennå ikke har nådd dit, er målet for programmet å bli så stort at det får koordinerende innflytelse på forskningen i Europa, også innafor forskningsuniversitetene.

UNESCO er et alternativ
Trenger vi den tilknytningen til EUs programmer som EØS-avtalen gir? Når vi kan svare nei til dette spørsmålet, er det av to grunner. For det første, det fins allerede alternativ, og erfaring viser at alternativ er mulig.
La meg bare nevne to eksempler: UNESCO, den globale organisasjonen for utdanning og forskning (og kultur) startet tidlig etter Den andre verdenskrigen å bygge ned grensene mellom land, slik at akademiske institusjoner, undervisere og forskere kunne nå hverandre lettere.

Unngå «Festung Europa»
UNESCO arbeidet også for å få til gjensidig godkjennelse av grader, utdanningsveier og profesjoner. Satser vi sterkere på UNESCO er vi ikke avhengig av EUs satsing på mobilitet og forskersamarbeid.
UNESCO er dessuten er global organisasjon. Gjennom UNESCO kan man unngå «Festung Europa»-effekten samtidig som en skaper et grunnlag for forsknings- og utdanningsinteraksjon styrt av kunnskapsinteresser, og ikke av EUs utenrikspolitikk.

Bologna viser muligheter
Bologna-prosessen er det andre eksemplet. Det er et samordnings-, standardiserings- og mobilitetsinitiativ som i dag er overtatt av og integrert i EUs politikk. Men utdanningssektorens politiske representanter viste fra starten av at de kunne lage et samarbeid med Europa og ikke EU som ramme, og drive dette framover uten nødvendigvis å måtte reprodusere EUs institusjoner. 
Enten en er enig i Bologna-prosessens reforminnhold eller ikke, er dette ministerinitiativet et eksempel på alternative former for europeisk samarbeid utenom og på tross av EU.

EU preger kunnskapspolitikken
I dag er Bologna-prosessen del av EU-strategien (selv om mange land utenfor EU er med) og del av formingen av European Higher Education Area og European Research Area, det som samlet kan karakteriseres som EUs kunnskaps- og innovasjonspolitikk.
Målet for denne politikken er å skape et hegemoni for EUs måte å organisere kunnskapspolitikken på. Det betyr selvsagt at innholdet blir preget av dette overordnende målet.

Vil «økonomisere» samfunnet
Kunnskapspolitikken må forstås som helt sentral i forsøket på å organisere fram en ny type samfunn. Forsknings- og utdanningsreformene som EU driver fram er således ikke bare reformer, men langt mer grunnleggende: De er den mest sentrale delen av en strategi for å endre samfunnet og erstatte ulike former for en demokratisk og (som en forutsetning for demokratiet) byråkratisk samfunnsform med markedet, ulike former for kvasimarked, pseudomarked eller generelt en «økonomisering» av samfunnet.
De grunnleggende endringene i kunnskapssamfunnets maktgrunnlag blir stundom referert til som forvaltningsreformer med forkortelsen NPM (New Public Management). Men NPM er noe langt mer enn forvaltningsreformer. De er en forvandling av det offentlige rommet, og dermed endres måten vi verdsetter det mest offentlige av alt, kunnskapens karakter. For å kunne vise til alternative utviklingsveier, er det nødvendig å konfrontere det rådende regimet innen EU.

Fremmer ikke kunnskap
Dermed er vi framme ved den andre grunnen til vi ikke trenger EØS-avtalen. EUs måte å organisere kunnskapssamfunnet på er del av det liberale prosjekt som preger EUs integrasjonspolitikk. Men dette liberale prosjektet fremmer ikke kunnskapsutviklingen i vår tid på noen god måte.

Men innenfor EØS går det ikke

Overalt ser vi at politikken som EU fører, og som Norge pliktskyldig kopierer, møter motstand og skaper problemer for å utvikle kunnskapssamfunnet både i Norge og EU. Utenfor EØS-avtalen kan Norge bidra til å styrke alternativ tenkning, både gjennom å være et foregangsland, og gjennom en alternativ internasjonal kunnskapsorientering og nettverksbygging.

Kan utvikle solidaritet
Utenfor EØS vil utdannings- og forskningsinstitusjoner kunne gi kunnskapen en annen rolle i samfunnsutviklingen, både lokalt og globalt, ikke minst i allianse med de kritiske kreftene innen EU. Et utdannings- og forskningssystem kan forankres i globale ideer om solidaritet, rettferdighet og demokrati.
Det vil kunne by på et alternativ til EUs ensidige fokus på innovasjonsøkonomien, som former kunnskapsinstitusjonene til sine formål.

Innen EØS går det ikke
Gjennom vårt virke innen EØS-avtalen står vi derimot overfor en nedbygging av det solidaritetsprosjekt som Europa og Europas demokratier er mest kjent for, og som er det viktigste bidraget til den globale diskurs.
På same måten som forskning og høgre utdanning kan være et viktig virkemiddel for denne individualisering og nedbrytingen av solidaritet, er disse institusjonen også avgjørende for videreføring og styrking av slike verdier. Men innenfor EØS går det ikke.

fakta
Bologna-prosessen
I 1999 skrev undervisningsministere fra 29 europeiske land, inkludert Norge, under på Bologna-erklæringen om høyere utdanning. Siden har 17 andre europeiske land sluttet seg til.
Det arbeider for ett felles område for høyere utdanning i Europa.
Alle landene har fått like akademiske grader (bachelor, master og doktor), like vitnemål, kvalitetssikringssystem med mer. Dette skal fremme flyten av studenter og forskere mellom landene.
EU er en av deltakerne i prosessen, men den er uavhengig av EUs egen utdanningspolitikk. 20 av deltakerlandene er ikke EU-medlemmer.

Tags:

Kommentarer

Ingen kommentarer enda.

Legg igjen en kommentar