Mye holder internasjonalt nivå, men mye er også for dårlig, viser en ekspertgjennomgang av norsk forskning.
ALDRI HAR vår hjemlige forskning vært gjennom en mer omfattende internasjonal ekspertevaluering enn i år. Konklusjonene er både oppløftende og nedslående. En og annen kritisk forskerrøst har riktig nok påpekt «mange faktafeil» og «tidvis … overfladisk synsing». Slike feil og dårlige vurderinger forekommer helt sikkert også i disse rapportene. Bedre enn å henge seg opp i dem, vil det være om de berørte fagmiljøene nå går kritisk inn i de forhold evaluererne påpeker, drøfter og lærer av dem og bruker konklusjonene i strategiarbeidet fremover.
Dette blir imidlertid også et ressursspørsmål, og der har regjeringen fremdeles mye ugjort. Men en fersk rapport fra Arbeidsforskningsinstituttet avdekker også mer strukturelle problemer som følge av byråkratisering og dårlig tidsutnyttelse. Her må departementet og ledelsen ved våre universitet og høyskoler sammen finne frem til mer produktive løsninger.
At nivået på norsk forskning varierer fra det internasjonalt ledende til det nokså dårlige, kan neppe forundre. Som kjent er vi «så få her i landet» at ikke alt vi gjør kan være fremragende. Men det betyr ikke at vi skal slå oss til tåls med det som er halvgodt eller enda verre.
IKKE UVENTET er det i forskning på våre nære forhold Norge utmerker seg i internasjonal sammenheng. Det dreier seg om klima, meteorologi, atmosfære, marin geologi og –geofysikk og, selvsagt, alt som har med petroleum å gjøre. Dessuten kan vi vise til fremragende resultater på områder som global helse, epidemiologi, økologi, evolusjonsbiologi, nevrovitenskap, molekylærbiologi, klinisk forskning, psykologi og psykiatri. Men også på alle disse feltene varierer kvaliteten sterkt fra fagmiljø til fagmiljø. Her vest kommer f.eks. Bjerknessenteret godt ut, men også Institutt for geovitenskap og Geofysisk institutt ved Universitetet i Bergen havner klart i øvre del av karakterskalaen.
Tilsvarende ligger vi i den internasjonale fronten innen helseforskning og fiskeoppdrettsforskning. Forklaringen er enkel, også her. Fiskeoppdrett har i årevis vært en helt sentral næring langs norskekysten. Dessuten har fremsynte pionerer skaffet oss store, nasjonale helseregistre, gode biobanker og helseundersøkelser som strekker seg langt tilbake i tid. Sammen med personnummersystemet gir dette Norge rådata for forskning som knapt noe land har maken til.
VIKTIGERE enn hvordan det enkelte universitet, høyskole eller forskningsinstitutt kommer ut av evalueringen, er noen av de overordnede observasjonene og anbefalingene de internasjonale evaluererne kommer med. For selv om mye kan og bør justeres på lavere nivå, påhviler det også politiske myndigheter å legge bedre til rette for den fremtidige forskningen i fedrelandet.
Det betyr ikke sterkere statsstyring. At Kunnskapsdepartementet legger føringer for en altfor stor del av forskningen, er tvert imot en av ekspertenes påpekninger. Da tenkes det særlig på at den nasjonale forskningspolitikken i noen år nå har vært ridd av store temaprogram som det aller meste av budsjettmidlene er blitt kanalisert inn i – på bekostning av den frie, forskerinitierte forskningen. Nå økte riktig nok forskningsminister Tora Aasland potten til fri prosjektstøtte i forslaget til statsbudsjett for 2012, men den kan med fordel styrkes ytterligere. Vi har ennå et stykke å gå sammenlignet med mange andre land, og forskning i flokk er ikke eneste vei til ny kunnskap.
Som en akilleshæl påpekes det lite fleksible systemet nye generasjoner forskere strir med. Alternative karriereveier innen akademia fins knapt, såkalte mellomstillinger er det smått med og postdoktorstillinger har vi også for få av. Når vi ser hvilke vilkår unge forskertalent tilbys ved våre universitet, er det lett å gi evaluererne rett. Konsekvensene av dette dårlige rekrutteringssystemet kan bli åpenbare når store grupper vitenskapelig ansatte de nærmeste årene går ut i pensjon.
BT HAR TIDLIGERE påpekt misforholdet mellom hva Norge betaler i kontingent (1,4 milliarder kroner neste år) for å delta i EUs rammeprogram for forskning og utvikling, og det vi får tilbake. Ekspertgruppene er inne på det samme. De anbefaler at norske forskere bør stimuleres mer til å søke EU og annen internasjonal finansiering. Ikke primært for at regnskapet skal «gå opp», men for å internasjonalisere forskningen og slik heve kvaliteten.
Evaluererne berører et ømt punkt når de tar til orde for å vurdere den frie instituttsektoren, med tanke på bedre integrering med universitetene. Gjennomgående konkluderes det at forskningen på universitetsnivå holder høyere kvalitet enn den som drives i instituttsektoren. Mange vil nok stritte imot et altfor tett hopehav, og større enheter er ikke nødvendigvis garanti for bedre forskning. Men mer utstrakt samarbeid på tvers av institutter og institusjoner, kan utvilsomt gi økt faglig styrke. En slik tankegang burde oppta høyskolesektoren mer enn drømmen om å få universitetsstatus.
Det er ikke bare kvaliteten på norsk forskning som kan heves; de internasjonale evaluererne er forundret over hvor lite og usystematisk det er blitt forsket på konsekvensene av store helsereformer som fastlegeordningen, regionale helseforetak og omsorgsfeltet. Her fastslår de at det som hittil har vært gjort ikke er tilstrekkelig til å frembringe avgjørende kunnskap, f.eks. om omsorg, som blir et stadig viktigere område for en aldrende befolkning. Egentlig er det ganske oppsiktsvekkende at omlegginger med så store konsekvenser, menneskelig og økonomisk, ikke er blitt bedre kartlagt og evaluert.
DA TORA AASLAND for to år siden nedsatte Fagerbergutvalget for god måloppnåelse i offentlig finansiert forskning, uttalte hun: «Vi må våge å stille kritiske spørsmål ved om det er god nok sammenheng mellom de ressurser vi setter inn i forskningen og resultatene vi får.»
Ekspertevalueringene understreker viktigheten av ikke å miste det perspektivet av øye.
