Ingen av Anders Behring Breiviks politiske ledestjerner har ansvaret for hans uhyrlige handlinger.
Forsvarer Geir Lippestad fikk nye overskrifter i går, da det ble kjent at han stevner bloggeren Peder Nøstvold «Fjordman» Jensen og Hans Rustad fra det islamkritiske nettstedet Document.no som vitner i rettssaken mot Anders Behring Breivik.
Nyheten bør ikke overraske noen. Lippestad gjør som enhver forsvarer ville gjort, nemlig å nedtone ansvaret til klienten sin med de midler han har tilgjengelig. «Debatten om debatten», og den store oppmerksomheten rundt islamkritiske agitatorer som «Fjordman», må ha gjort valget enkelt for Lippestad: Her er det skapt en forvirring rundt ansvaret for ugjerningene som han kan bore dypere i, og kanskje utnytte til klientens fordel.
Det er likevel all grunn til å advare mot logikken bak Lippestads manøver. En årsak er Behring Breiviks diagnose, som gjør ham utilregnelig og dermed formodentlig også ute av stand til å forstå tankene han har samlet i sitt forskrudde manifest. At han har inkludert antiautoritære frihetstenkere som John Stuart Mill og George Orwell blant inspiratorene sine, sier en hel del om akkurat dét.
Vel så viktig er det å understreke at synspunktene folk som «Fjordman» holder seg med – om aldri så moralsk forkastelige og aldri så dårlig underbygget – ikke under noen omstendighet gir dem ansvar for gjerningene andre mennesker måtte begå. Juridisk sett gir straffeloven vern mot ærekrenkelser og oppfordringer til ulovlige handlinger, men utover dét må samfunnet tåle synspunkter som mange finner både forskrudde og avskyelige. Det gjør vi ved å sørge for et høyt utdannelsesnivå, og ved å imøtegå ekstreme synspunkter med fakta og motforestillinger i den åpne, frie debatten som skal og må kjennetegne et demokratisk samfunn som det norske.
Alternativet er uhyrlig. Da snakker vi enten om et samfunn der ytringsfriheten er alvorlig innskrenket. Eller vi snakker om et samfunn der alle som ytrer seg kontroversielt i ytterste fall vil måtte ta ansvar for hva andre mennesker kan finne på å gjøre, med løsere eller fastere henvisning til meningene deres.
Den underliggende renovasjonslogikken skremmer. Det er som om enkelte for alvor mener at debatten bør «renses» for de synspunktene som ikke passer seg, og som en mer eller mindre gal person kan finne på å misbruke. Som om det er mulig å stille opp et alternativt samfunn, uten forstyrrende «støy» av ubehagelige meninger.
«Mer demokrati og mer åpenhet»,sa Jens Stoltenberg etter 22. juli – med all mulig rett.
Et debattklima der alle ord medfører et hypotetisk ansvar for andres handlinger, kan verken være demokratisk eller åpent. Valget bør være enkelt.