Som ventet diskuterer hele Norge den rettspsykiatriske rapporten om Anders Behring Breivik. Det skulle bare mangle.
TEGNING: MARVIN HALLERAKER
En av norgeshistoriens mest politiserte rettssaker blir mer politisert for hver uke som går. Vår tillit til politiet og PST har fått seg en alvorlig knekk. Nå er det psykiatriens tur.
Norske og utenlandske psykiatere har stått i kø for å så tvil rundt de sentrale konklusjonene i Breivik-rapporten. Johan Cullberg, en Big Shot innen internasjonal psykoseforskning, mener den er ”støtende uprofesjonell”. Lite eller ingenting tyder på paranoid schizofreni, ifølge svensken.
De som har forsvart norsk rettspsykiatri mot Cullberg, synes å mene at studiet av norske sinn utgjør en egen gren innen psykiatrien. Faktisk er det ikke helt usant. Vi har vår norske standard for normalitet, og den er ganske streng. Hadde en serbisk høyreradikaler eller en hinduistisk nasjonalist gjort det samme som Breivik, med det samme handlingsmønster og psyke, ville han neppe blitt erklært utilregnelig.
Siden normalitet er et spørsmål om flytende grenser, vil ulike samfunn – men også ulike psykiatere innen de ulike samfunnene – komme til ulike konklusjoner. Det blir overtydelig om man studerer psykiatriens historie, også den nære.
Av slike grunner skal vi heller ikke overlate diskusjonen til ekspertene.
Som mange andre har jeg lest mesteparten av rapporten. Rundt 100 av 243 sider er utelatt, mest fordi de omhandler tiltaltes nære familie.
Et kriterium for diagnosen paranoid schizofreni er at man lider av ”bisarre vrangforestillinger”, helst i form av hallusinasjoner. At Breivik følte seg overvåket, er for eksempel ikke noen bisarr vrangforestilling – selv om det har vist seg at PST overhodet ikke tok høyreekstreme miljøer på alvor. Hvis han derimot hadde trodd at bitte små mennesker hadde operert inn avansert overvåkingsutstyr i tennene hans mens han sov, kunne vi snakket.
Hvilke bisarre vrangforestillinger mener så de sakkyndige at Breivik har? ”Observanden mener hans liv er i fare. Han mener videre at det norske folk er i ferd med å bli voldtatt og drept, at det foregår etnisk rensing i landet, og at han er kommandør i en pågående borgerkrig.” På neste side: «Han mener han ved dette gjennom hevd er eslet til å regjere og forandre Europa. Fenomenet vurderes som bisart.”
Mer er det faktisk ikke.
Spørsmålet blir: Hva er ideologi og hva er vrangforestillinger? Psykiatere er ikke nødvendigvis de best skikkede til å besvare spørsmålet.
Parallelt har Breivik ifølge de sakkyndige hatt et ”fallende funksjonsnivå, med manglende samvær med andre, manglende evne til å fungere i arbeid, samt manglende evne til å bo for seg selv.”
Hans ekstremt lave score på den såkalte GIF-testen for funksjonalitet skal underbygge diagnosen. Men hans organisatoriske evner var åpenbart mye bedre enn man skulle ønske. Og med fare for å virke flåsete: at voksne unge menn bor hjemme hos mor, ikke lager mat eller rydder rommet og dedikerer sin tid til voldelige dataspill, er dessverre blitt mindre sykt enn mange foreldre setter pris på.
Vi er i stand til å gjøre forbløffende ting med vår psyke. Kan man for eksempel sette seg selv i psykoseliknende tilstander gjennom bruk av medikamenter? Kan man trene seg opp til å redusere eller eliminere sin empati overfor andre, ut fra rasjonelle politiske motiver? Kan man bli selvforskyldt psykotisk?
Breivik beskriver jo selv slik trening og medikamentbruk. Han omtaler det til og med som ”sitt system”. ”Nye militære strategier åpner behov for nye belønningsstrategier.” Når Breivik blir bedt om å eksemplifisere, sier han at han spilte ideologiske sanger på ipod’en for å få motivasjon. Han har brukt systemet med egenbelønning i mange år, og hele tiden forsøkt å styrke sin ”kampmoral”.
Rapporten er ikke bare kritisert av fagfellesskapet, men også på et mer sosiologisk grunnlag, av blant andre religionshistoriker Terje Emberland og professor ved Politihøyskolen Tore Bjørgo. De mener psykiaterne mangler elementær forståelse for politisk høyreekstremisme og subkulturer på nettet.
Selv forsvarsadvokat Lippestad synes ikke å være helt tilfreds med at hans klient er stemplet som utilregnelig. Han vurderer å stevne islamkritikere som Fjordman og Hans Rustad, siden ”det er åpenbart at mye av Breiviks tankgods stammer fra dem”.
Det som overrasket Lippestad mest i tiden etter 22. juli, var alle støttebrevene han mottok på vegne av Breivik.
I tillegg til den psykiatriske, sosiologiske, juridiske, politiske og folkelige kritikken mot rapporten, dukker det stadig opp formelle problemer rundt saken. Karl Henrik Melle, som skal lede gjennomgangen av Breivik-rapporten for Den rettsmedisinske kommisjon, er en av Torgeir Husbys beste venner. Likevel vurderes han ikke som inhabil, noe Husby også unngikk da det ble kjent at han leder avdelingen på Diakonhjemmet som behandler Breiviks mor.
Husby skrev rapporten sammen med Synne Sørheim, en annen god venn og nær kollega. Som kjent møtte vennene Breivik sammen hver gang, mot vanlig praksis, som er å møte ”observanden” hver for seg.
Angående Den rettsmedisinske kommisjonen: Sørheim gikk for et år siden på dagen fra stillingen som leder for denne kommisjonen. Arbeidsforholdene var ifølge henne så dårlige at hun ikke kunne gå god for saksbehandlingen. Hun kalte dem ”en vits”.
Nesten alle som driver med rettspsykiatri i Norge har for øvrig uttalt seg om rapporten – de fleste negativt. Dermed er de inhabile.
To be continued.
