Skjebnemøter

Frustrerende nok er internasjonal enighet eneste løsning på vår tids tyngste kriser.

I helgen ble to viktige, internasjonale toppmøter avsluttet: Klimaforhandlingene i Durban i Sør-Afrika og EUs toppmøte i Brussel. Delegatene hadde svært store oppgaver foran seg: Redde verden på lang sikt, og løse eurokrisen på kort sikt.

I Brussel klarte Tysklands forbundskansler Angela Merkel og Frankrikes president Nicolas Sarkozy til slutt å overbevise eurolandene om at tettere finanspolitisk samarbeid innad i EU er nødvendig for å unngå at både euroen og unionen kollapser.

Etter nattlige maratonforhandlinger ble det til slutt klart at 26 av 27 EU-land stiller seg bak en ny  finanspolitisk pakt. Storbritannias statsminister David Cameron gjorde det klart at Storbritannia vil stå utenfor, og la samtidig ned veto mot endring av Lisboa-traktaten.

Den umiddelbare konsekvensen av toppmøtet i Brussel er splittelse innad i unionen og en langt strammere styring av medlemslandenes økonomi. Den langsiktige konsekvensen for EU-samarbeidet og stabiliseringen av euroen er vanskelig å forutse.

I Durban var forhandlingene i ferd med å bryte sammen før helgen, men tidlig søndag morgen ble delegatene enige om forlengelse av Kyoto-avtalen, og at en ny internasjonal klimaavtale skal forhandles frem innen 2015. Canada, Japan og Russland vil ikke fornye sine forpliktelser, fordi de finner det meningsløst så lenge store utslippsland som USA og Kina står utenfor. Et grønt fond er på plass, men det står foreløpig tomt for midler.

Til tross for at mangelen på en bindende avtale nærmest kan anses som et frikort til utslippsvekst i årevis, mener flere at resultatet var det beste som kunne oppnås, og at man bør prise seg lykkelig over at det i det hele tatt ble oppnådd enighet.

Både EU- og klimatoppmøtet illustrerer hvor kompliserende det er at globalt konsensussamarbeid er eneste utvei for å løse vår tids tyngste kriser, og den stadige risikoen for at nasjonale motkrefter og enkeltlands motvilje forpurrer resultatet.

Klimakrisen er langt mer dramatisk for verden på sikt enn eurokrisen, men paradoksalt nok kom man nærmere en bindende avtale i Brussel enn i Durban. Tilsynelatende må en krise fremstå akutt for å kunne tvinge frem internasjonale løsninger. Denne mekanismen er en stor utfordring for verdens klimaproblem. Den dagen klimakrisen fremstår som akutt også for de mest motstrebende landene, vil det kanskje være lite verdenssamfunnet kan gjøre for å motvirke den.

Kommentarer

Ett svar til “Skjebnemøter”

  1. Alonso 12. desember 2011 på 09:43 #

    Når skal BT kommentere/oppsummere Norges klimapolitikk på lederplass? Til tross for milliardsatsinger har ikke utslippene blitt redusert. Istedet sier prognosene at utslippene vil øke de nærmeste årene. Etter snart to perioder med rødgrønn regjering har vi fortsatt ikke noen plan for hvordan norske klimautslipp skal reduseres. Så igjen: Hvordan vil BT karakterisere norsk klimapolitikk? Man kommer vel ikke unna ordet fiasko?