Det aller helligste

Debatten om moderne barneproduksjon sporer av i distriktspolitikk, likestilling og følelser.

I mai ble Øystein Mæland utnevnt som politidirektør. En homofil far som har fått barn med sin mannlige partner ved hjelp av surrogatmor i USA. Ramaskrikene lot ikke vente på seg. Justiskomiteens Per Sandberg skrek om brudd på norsk lov. Senterpartiet og Krf gikk opp i en høyere enhet av moralsk forargelse. VGs kommentator Elisabeth Skarsbø Moen beskyldte ham for menneskehandel.
Dette var bare begynnelsen på årets kvasi-etiske debatt om moderne barneproduksjon.

Sæddonasjon har vært praktisert i Norge siden 30-tallet, mens både eggdonasjon og surrogati er forbudt. Nå er Bioteknologiloven moden for evaluering, med de dilemmaer det medfører. Barna er i spill, og bakom truer sorteringssamfunnet.

I november snudde selveste Bioteknologinemnda i spørsmålet om eggdonasjon. Det betyr at norske kvinner vil kunne føde barn ved hjelp av andres egg.

Sesongen for giverglede på bioteknologifronten nådde et høydepunkt i desember.
Først gikk flertallet i Nasjonalt råd for kvalitet og prioritet i helsetjensten inn for å tilby alle gravide en ekstra, tidlig ultralyd.

Arbeiderpartiet toppet forslaget med tilbud om statsfinansiert assistert befruktning til alle ufrivillig barnløse. Ja-stemningen ble imidlertid bremset av deres rake motstander i befruktningsdebatten. Motforslaget fra festbremsen Krf  var totalforbud mot sæddonasjon.

Så, rett før julen skulle ringes inn, dukket barneminister Audun Lysbakken opp med ”årets julegave” til surrogatbarn: Et forskriftsforslag som anerkjenner enkelte farskap for barn av utenlandsk surrogatmor. 

Disse uløste dilemmaene følger oss inn i 2012. Det handler om verdisyn og prioriteringer i helsevesenet. Det internasjonale bakteppet er at stadig flere nordmenn blir fabrikkert i danske reagensrør eller indiske leiemødre. 

Hvor langt skal staten gå i å bistå med barneproduksjon?

Er barn en rettighet, er barnløshet et luksusproblem?

Skal man kunne føde barn for andre? Er det greit hvis det ikke skjer mot betaling?

Er barnet mer kjøpt og betalt hvis man bytter ut mor med lånt egg og livmor enn far med donorsæd?

Skal vi si ja til tidlig ultralyd hvis det betyr utrydding av barn med Down’s Syndrom?

 Spørsmålene vi har stilt oss overfor er store og eksistensielle. Men som vanlig når vi nærmer oss etiske minefelt, er argumentasjonen vaklende.

I sin kamp for tidlig ultralyd har Arbeiderpartiet hevet distriktspolitikkens og rettferdighetens fane. Personlig økonomi skal ikke være noe hinder for verken ultralyd eller kunstig befruktning. Et ferskt foster i Balestrand skal bli like grundig undersøkt som et i Bergen, tidlig ultralyd skal ikke være en luksus for bemidlede i bynære strøk. By og land skal gå hånd i hånd på sin ferd mot sorteringssamfunnet.

I og med at sæddonasjon allerede er tillatt, virker innvendingene mot eggdonasjon nokså styltete. Departementet gjorde et tappert forsøk da dagens Bioteknologilov ble forfattet:

Eggdonasjon ”vil innebære et brudd på langvarige sosiale og kulturelle tradisjoner i samfunnet som er knyttet til mor og svangerskapets helhet”.

Myndighetene mener dessuten eggdonasjon gir langt vanskeligere etiske problemer enn sæddonasjon. Med andre ord: Norsk lov forskjellsbehandler kvinners og menns arvestoff – og det er jo diskriminering!  Voîla, et tidsriktig og univeriselt argument for eggdonasjon: Likestilling.

Krf fronter sin motstand mot all form for deling av kjønnsceller med familieverdier og barns beste. Barn er en gave, ikke en rettighet. Samtidig skygger partiets innbitte motstand mot homofilt samliv for den idylliske retorikken. Et forbud mot sæddonasjon vil primært ramme lesbiske par. Sett i sammenheng med at partiet også ønsker å frata homofile muligheten til å adoptere, kan man mistenke at utspillet bunner like mye i homopolitikk som i etiske betenkeligheter.

Med seg på barnets beste-linjen har Krf VG-redaktørene Hanne Skartveit og Elisabeth Skarsbø Moen. Skartveit peker på et viktig paradoks: Lovgiver anerkjenner voksnes sterke behov for å få biologiske barn, men ser bort fra barns behov for tilknytning til sine biologiske foreldre.

Men vent, vi har glemt følelsene! For myten om Det hellige morskapet holdes like mye i live i VGs kommentarspalter som av Nina Karin Monsen.

–       Det oppstår en binding mellom mor og barn i svangerskapet. Jeg kan ikke tenke meg noe mer relevant for debatten enn en mors følelser, skriver Skarsbø Moen.

Vi må heller ikke overse den svulstige retorikken som setter likhetstegn mellom surrogati  og menneskehandel, mellom tidlig ultralyd og kvinner som samfunnets nye bødler.

Vår tids største etiske problemstillinger har altså kokt ned til spørsmål om likestilling, distriktspolitikk, homopolitikk og følelser.

Å la disse argumentene få definere den videre debatten, kan få uheldige konsekvenser.

Hvis likestillingsargumentet  skal være førende, er det også forskjellsbehandling at lesbiske kan få statlig bistand til å bli foreldre uten at det samme gjelder homofile menn. Når deres eneste mulighet til å få barn er via surrogatmødre, er vi plutselig ute og kjøre. 

Også det edleste av argumenter, barnets beste, kan føre galt avsted. De rettsløse surrogatbarna er den optimale brekkstang for å snikinnføre surrogati. Myndighetenes dilemma er åpenbart: Hvordan skal man sikre disse barnas rettigheter uten å samtidig tilrettelegge for en ulovlig praksis?

Et gjennomgående argument bærer preg av resignasjon: Det skjer uansett. Downs-fostre blir abortert bort og sorteringssamfunnet er et faktum. Nordmenn shopper livmor, egg og babyer i India. Teknologien gir nærmest uendelige muligheter, og ingen kan kontrollere det stadig eskalerende verdensmarkedet for arvestoff.

Men en uunngåelig utvikling er ikke noe argument for å gi etter. Spørsmålet er hvor langt den norske stat skal gå i å tilrettelegge for det. Når teknologien er grensesprengende, er det politikken som må sette grenser. Men beslutningene må tas på etisk grunnlag, ikke spore av i vikarierende hensyn.

Kommentarer