Kultur for frykt

Neste år vil bli sterkt preget av 22. juli-terroren. Men også av hvordan vi håndterer plagsomme indre fiender.

2011 var året da Norge ble en del av terrorens tiår. Akkurat som USA i 2001, Spania i 2004 og England i 2005 ble vi ble rammet av et anslag så omfattende og grusomt at det er egnet til å traumatisere oss ut av fornuften.
I USA har ti år med posttraumatisk terrorsyndrom skapt noe de kaller ”culture of fear”. Vil vi få en «fryktkultur» også her i Norge?

I mars 2007 skrev forfatter og sikkerhetsekspert Zbigniew Brzezinski et kontroversielt debattinnlegg i The Washington Post. Brzezinski, som er mest kjent for å ha vært tidligere president Jimmy Carters sikkerhetsrådgiver, hevdet at “Krigen mot terror har skapt en fryktkultur i Amerika”.
Brzezinski mente at frykten tilslører fornuften, den forsterker følelsene og gjør det enklere for politikere å mobilisere befolkningen på vegne av politikken de ønsker å føre.
Og han la til: ”Fryktkultur er som en ånd som har sluppet ut av flasken sin. Den skaper sitt eget liv – og blir demoraliserende”.

Siden september 2001 har USA brukt mer enn 500 milliarder dollar på sikkerhetstiltak og det de kaller ”Homeland security”.
I 2003 identifiserte Kongressen 160 steder som potensielle terrormål. I dag er antallet over 300.000. American style anti-terror har blitt en skattefinansiert mastodont som ikke lenger trenger vise sin eksistensberettigelse. Den bare er der. Og alt dette basert på en altoverskyggende psykologisk faktor: Frykt.
Frykten etter 11. september 2001 har vært altomsluttende. Frykten har tatt USA og lagt landet i ustabilt sideleie.

Frykten etter 11. september 2001 har vært altomsluttende

Ta for eksempel historien om den amerikanske forskeren Ann Jones, som hun selv forteller på nettstedet salon.com. Hun kom til Norge på Fulbright-stipend, et internasjonalt utvekslingsprogram grunnlagt av senator J. William Fulbright i 1948 og finansiert av den amerikanske regjeringen.
For å kunne betale mat og husleie overførte Jones penger fra sin konto i amerikanske Citibank til sin nye norske konto. Men pengene kom aldri frem. Banken kunne ikke gi noe umiddelbart svar. Først tre uker senere fikk hun vite den egentlige årsaken. Det var ikke banken som hadde stoppet transaksjonen. Det var et organ som heter OFAC, som verken Jones eller banken hadde hørt om før.
OFAC betyr ”Office of Foreign Asset Control” (Kontoret for kontroll av utenlandske verdier) og er underlagt finansdepartementet i Washington DC. OFACs oppgave er å administrere USAs sikkerhetsmål mot andre land, regimer, terrorister, internasjonale narkotikasmuglere og andre som utgjør en trussel mot USA.
Jones hadde jobbet med internasjonale hjelpeorganisasjoner i mange land, inkludert Afghanistan, og trodde kanskje dette hadde fått OFAC til å reagere.

Som svar på alle hennes spørsmål sendte banken henne en 521 siders rapport fra OFAC med navn over alle personer og bedrifter som kan utgjøre en trussel mot USA. Ann Jones skulle selv finne ut hvorfor hun utgjorde en trussel mot sitt eget hjemland.
Problemet var bare at Jones’ navn ikke var på listen. Der var bare en endeløs rekke muslimske navn og bedrifter. Etter en absurd utveksling av eposter med OFAC kom Ann Jones’ penger frem, etter en måned. Uten beklagelse eller forklaring.

Hvorfor forteller jeg denne kafka-aktige historien? For å vise hvordan noe som i utgangspunktet var et panikkartet, men hederlig forsøk på å beskytte borgerne mot verdens ondskap og terror har vokst til et ubegripelig gigantisk system, til en kostnad det er umulig å fatte, og som i mange tilfeller trakasserer uskyldige folk, uten å måtte begrunne eller legitimere sine handlinger.

Så hvordan ligger Norge an akkurat nå? Ifølge eksperter er det Ingenting som tyder på at risikoen for terrorangrep er blitt større etter 22. juli. Likevel har terroren trigget en trygghetsrefleks. Sikkerhetsselskapene Securitas, G4S og Nokas opplever økt interesse for tjenestene sine, og Securitas alene har fått 20 prosent flere henvendelser etter 22. juli.
Professor Odd Einar Olsen ved Universitetet i Stavanger mener faren med den lammende enigheten etter 22. juli er at ingen tør stille spørsmål ved det som skjer. ”Sakte skjer en forskyvning mot et sikkerhetsregime preget av etterretning og overvåking”, tror han.
Informasjonsdirektør Ove Skåra i Datatilsynet mener vi ser en tendens der politikere, politi, sikkerhetsbransjen og et bekymret publikum trekker i samme retning og ønsker mer overvåking. ”Alle har et stort behov for å vise handlekraft”, sier han.

Sakte skjer en forskyvning mot et sikkerhetsregime

Årsaken til denne pessimismen er ganske godt begrunnet. I november avslørte VG at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) vil ha videre fullmakter til å registrere politisk og religiøs aktivitet i jakten på soloterrorister. Dermed utfordrer PST de strenge personvernreglene som oppsto etter overvåkingsskandalene og Lund-kommisjonen på 1990-tallet.
Avdelingsdirektør Jan Glent i PST mener Norge trenger nye lovhjemler for å kunne bekjempe terrorisme mer effektivt. PST argumenterer for et lovverk som gjør det mulig å aksjonere mot soloterrorister. «For å avsløre en terrorist er hemmelig ransakelse, kommunikasjonskontroll, romavlytting og dataavlesning helt nødvendige metoder”, sier Glent.

Her starter de ideologiske glipptakene. Mens nasjonen har vært preget av sorg, har PST foreslått nye regler som er så generelle at de uvegerlig treffer svært mange av oss.
Under vanlige omstendigheter ville vi avfeid det som utidig opportunisme, men PST ser at terroren kan ha gitt dem et større politisk handlingsrom. I tillegg har PST et sterkt behov for å styrke merkevaren etter en serie alvorlige tabber fra 23. juli og utover.
Det skal ikke mye fantasi til for å forestille seg uføret PSTs drømmeregler kan føre til: Tvilsomme beslutninger tatt på subjektivt grunnlag, skrinne påskudd for pågripelse, urettmessige mistanker og forfølgelse. PSTs forslag dunster av totalitære tiltak som vi for lengst trodde befant seg i det dunkle hjørnet av historiens skraphaug.

Ønsket om innstramming og flere tiltak kommer i sterkest grad fra innsiden av Stortinget og lukkede kontorer i PST og politiet. Debatten om strengere sikkerhet og nye regler har ikke helt satt fyr på grasrota. Striden om Datalagringsdirektivet i vår ble en debatt for spesielt interesserte, selv om det handler om å gi myndighetene rett til å overvåke alle våre bevegelser på nett.
Fraværet av engasjement for personvernet er illevarslende, fordi det kan gi våre folkevalgte illusjon om at vi aksepterer alle terrortiltak som måtte kastes vår vei. Slik trenger det ikke være. En undersøkelse fra Universitetet i Bergen fra september i år viser at nordmenn er blitt mer skeptiske til antiterrortiltak og overvåkning de siste fem årene.

Debatten om strengere sikkerhet og nye regler har ikke satt fyr på grasrota

I oktober, nesten 100 dager etter drapene på Utøya, talte statsminister Jens Stoltenberg i Stortinget: ”Et folk i frykt er et utrygt folk. Trygghet er en forutsetning for demokrati,” sa han.
Det Stoltenberg også har antydet, er at verken han eller regjeringen kan gi oss etthundre prosents beskyttelse og trygghet.
Ingen kan det. I dag er det en utbredt idé at alle uheldige hendelser, feil og mangler skal ha en årsak det går an å sikre seg mot eller reparere. Det skal finnes en ansvarlig, en bukk vi kan laste synden på. Refleksen etter store traumatiske hendelser består ofte i kravet om at staten skal beskytte oss mot alt ondt. Slik er det selvfølgelig ikke.

”Shit happens”, er amerikanernes platte, men treffende nihilistiske definisjon av verdens brutale gang. Onde ting skjer, and there’s not a damn thing vi kan gjøre for å hindre det. Erkjennelsen er vond, men den er også avklarende, fordi den kan gjøre det enklere å avsløre forkledde forsøk på å innskrenke vår frihet og rettigheter som borgere.
Om frykten får styre våre beslutninger i jakten på illusjonen om trygghet, er det trist. Frykt gjør oss svakere og mer sårbare.
Frykten skaper monstre det vil ta mannsaldre å jage på skogen igjen.

Kommentarer