Helgefylla er i ferd med å bli «ukefylla».
En rapport fra Legevakten i Oslo tyder på at ungdom i hovedstaden er i ferd med å utvikle alvorlige alkoholproblemer. Av 540 ungdommer under 23 år som ble brakt til legevakten på grunn av sanseløs fyll i løpet av åtte måneder i fjor, oppga 22 prosent at de drakk daglig.
Hele 33 prosent av dem viste tegn på avhengighetsproblematikk. Legevakten mener dette er skremmende høye tall.
Ifølge Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS) drikker norsk ungdom totalt sett mindre enn før. Problemet er at de som drikker, drikker tettere enn før – mange av dem blir avhengige i svært ung alder. Det er ingen grunn til å tro at dette bare er et hovedstadsproblem.
Høyt alkoholinntak blant unge kommer ofte i skyggen av misbruk av hasj og sterkere stoffer. SIRUS-rapporten «Utviklingstrekk på rusfeltet» fra desember i fjor slår fast at det norske drikkemønsteret har vært preget av «jakten på rusen», med konsum av store mengder alkohol i helger og til fest.
Det er imidlertid blitt vanligere å drikke på hverdager, og denne drikkevanen har kommet i tillegg til den norske helgefylla. Selv om vi i Norge konsumerer mindre alkohol enn i andre europeiske land, fører det norske drikkemønsteret til skader og problemer både for den som drikker og for tredjeperson.
SIRUS-rapporten slår fast at den nordiske modellen for alkoholpolitikk, med fokus på kontrollpolitiske tiltak, er samlet sett blitt svekket de siste 15 årene. For Norges del medfører EØS-avtalen en rekke forpliktelser og et juridisk rammeverk som setter selvstendigheten til alkoholpolitikken på prøve.
Forholdet mellom statlig og kommunal styring i alkoholpolitikken har stort sett vært uendret. Som grunnprinsipp står det lokale selvstyret sterkt. Både på lokalt og nasjonalt plan preges den praktiske politikken av liberalisering, særlig ved at alkohol er blitt mer fysisk tilgjengelig. Antall kommunale skjenkebevillinger har økt, også for brennevin. Åpningstidene for salg og skjenking har også blitt utvidet. Lokal skjenkepolitikk har altså gitt de kollektivt rettede tiltakene mindre betydning.
Lokalpolitikken åpner altså slusene, mens statlige tiltak tar sikte på å døyve konsekvensene. Paradokset berører i høyeste grad ungdom, som opplever at Staten tar, mens kommunen gir enda rausere tilbake.
Nye og skadelige drikkemønstre bør først og fremst føre til skjerpet ansvarsfølelse både hos foreldre og deres ungdommer. Men det bør også føre til krav om mer ansvarlig skjenkepolitikk i kommunene. En kritisk gjennomgang av åpningstider, skjenketetthet og bevilgningsregime kan være et godt sted å begynne.
