Stillhetens pris

IKKE AKKURAT MILJØGATE: Olav Kyrres gate er fylt til randen med rammel fra busstrafikken. ARKIVFOTO: EIRIK BREKKE

 

En tredjedel av nasjonens innbyggere er daglig plaget av støy. Bør de rope enda høyere for å bli hørt?

Drømmer du om et stille og fredelig nytt år? Glem det. Støy er det verste forurensningsproblemet i Norge, målt i antall rammede. 1,7 millioner nordmenn blir daglig utsatt for mer støy enn grenseverdiene tillater.
Få faktorer forsurer vår hverdagslige livskvalitet som bråk, ulyd og sjenerende dur fra trafikk og industri. Støyen gjør oss sure, irritable og syke, og tar ifølge statistikken livet av 75 – 150 nordmenn hvert år. Støyrelaterte plager tapper helsebudsjettene for 14 milliarder kroner i året. Helt sant.
Det spesielle med denne snikende miljøforurensningen er at den er så vanlig at vi knapt bryr oss. Støy er en integrert del av vår stressende hverdag; den hastige, rautende høylytte og kaukende hverdagen. Stillhet er liksom for gamliser og friluftsmoralister.
Men støy gjør oss ikke akkurat til bedre mennesker. Ta fotturen Bryggen – Danmarks plass her i sentrum. Byvandring langs støyens akse gjør deg sur, grinete og irritabel nok til å slå.

Bryggen: Her, på fortauet foran Bergen store historiske stolthet, begynner tankene å løpe. En ting er at sentrums hovedfartsåre dundrer forbi verdensarven, en annen ting er at det er blitt umulig å forestille seg hvordan Bergen var uten all denne lyden, da eneste forurensning var stanken fra fisk og åpen kloakk og ramsalt banning på mange slags språk. Har vi mistet kontakten med den hverdagslige følelsen av total stillhet? Vet vi hvordan stillhet høres ut?
I siste nummer av Plan (Tidsskrift for samfunnsplanlegging, bolig og byplan og regional utbygging) er støy og stillhet hovedtema. Artiklene handler stort sett om hvordan kampen mot støyforurensningen har sviktet totalt.
En ting jeg ikke visste, var at Norsk forening mot støy tildelte den lite ærefulle ”Snegleprisen” i 2010 til miljøvernminister Erik Solheim – for sendrektighet i det støyreduserende arbeidet. (Jeg visste for så vidt heller ikke at det eksisterte en slik forening.)

Støy gjør oss ikke akkurat til bedre mennesker

Torgallmenningen: Utenfor en klesbutikk på byens beste åpne og bilfrie plass blir jeg overfalt av elendig euro-disco på full bluss. For en ironi. På en av de få stedene i Bergen sentrum der du kan rømme unna bussbråk og skrikende biler, er støyen ivaretatt av alle dem som forsøker å selge deg noe.
Man undrer. Er all den drittmusikken der for å dundre din kritiske sans til sløvhet, for å sette deg i sjenerøs og slepphendt kjøpsmodus? Sannsynligvis.
I mai 2007 publiserte Miljøverndepartementet ”Regjeringens handlingsplan mot støy 2007 – 2011”. Bak planen sto tre departementer, Vegvesenet, Jernbaneverket, Avinor, Folkehelseinstituttet, Helsedirektoratet og SFT. Men all den tankekraften skulle man også forvente handlekraft.
Men nei. I år 2000 vedtok Stortinget at støyplagen i Norge skulle reduseres med 25 prosent innen 2010, basert på tallene fra 1999. Det ble verre. Frem til 2007 økte støyforurensningen med ni prosent – og svaret på denne utfordringen var klassisk byråkratisk krisevegring etter ”demp og forflytt”-prinsippet. Ambisjonene ble kraftig dempet, og målet er nå ti prosents reduksjon innen 2020.
Akustikkforsker Truls Gjestland ved SINTEF skriver i Plan at det i dag ikke finnes norsk forskning for å redusere veitrafikkstøy, og det finnes heller ingen plan for hvordan det vedtatte støymålet skal oppfylles innen åtte år.

Olav Kyrres gate: På denne smale stripen av klassisk bergensk brosteinsgate har det offentlige i sin visdom valgt å sluse mesteparten av Bergens busstrafikk. Selv om bussparken er fornyet og eksosen luftigere enn bare for et par år siden, er fine Olav Kyrres gate lastet til ripen med rammel. Stressnivået her er nærmest en oppfordring til knuffing og hatske blikk.
Olav Kyrres gate er også stedet er det påfallende ”Ipod-paradokset” er mest synlig i Bergen. Her står mange med Ipod-proppene dypt i ørene, for å slippe å bli plaget av bussbråket. Folk døyver altså støy med mer støy.

Støybegrensning handler om politisk bevissthet og vilje

Danmarks plass: Dette stedet er nesten et filosofisk problem. Jeg står på fortauet og kan knapt høre meg selv tenke. Hvordan oppsto ideen om å lede all Bergens forurensende bil- og tungtrafikk gjennom et tettbebygd boligstrøk som dette?
Rullende motoriserte kjøretøy er hovedkilde til støyforurensningen i Norge, hele 80 prosent av den. Gammel bilpark, slitne veier, bruk av piggdekk, sand og salt gjør våre veier ekstra bråkete.
I dag er støyregelverket uoversiktlig, men i forurensningsloven er det krav om støykartlegging og kommunale handlingsplaner mot støy. Ifølge Plan er det bare Oslo av storbyene som har gjennomført dette arbeidet.
Støybegrensning handler om politisk bevissthet og vilje. Bergen skal bli mange titusen innbyggere større i tiårene som kommer, og det skal ikke mye politisk muskelkraft til for å gjøre Bergen til foregangsby på støyreduksjon og mer hørselsvennlig byplanlegging. Privatbilfjernende tiltak som mer bybanebygging kan for eksempel bli Bergens beste støyreduserende prosjekt.

Fotnote/vedkjennelse: Mens jeg skriver denne kommentaren hører jeg på amerikansk råkkenråll, for å slippe bakgrunnsstøyen som hjemsøker de fleste norske redaksjoner. Dermed sitter jeg selv midt i Ipod-paradokset med begge beina.
Men råkkenråll er definitivt bedre enn møtestøyen her inne og trafikken der ute i Vaskerelven. Høy musikk er i det minste en selvpåført lidelse. Merker at humøret stiger og.

Kommentarer