Fredsbyggeren

Under Ellen Johnson Sirleaf har Liberia valgt å styre mot fred og en bedre fremtid for nye generasjoner.

SIRLEAF: Om noen få dager gjeninnsettes Ellen Johnson Sirleaf som president. I denne presidentperioden står viktige og akutte utfordringer i kø for presidenten og fredsprisvinneren. ARKIVFOTO: HÅKON MOSVOLD LARSEN

 
Ellen Johnson Sirleaf har spilt en sentral rolle for konsolideringen av freden i Liberia som ble etablert gjennom fredsforhandlinger i Accra i 2003. Det er selvfølgelig slik at Liberia i dag scorer langt under land som Norge på en rekke levestandardindikatorer, og at kriminalitet, korrupsjon, arbeidsledighet og fattigdom fortsatt er utfordringer som må håndteres i Liberia. I så måte kan man sikkert innvende mot Johnson Sirleaf at hun kunne gjort mer. Men i Bergens Tidende den 18. desember 2011 kritiserer journalist Christina Pletten, Johnson Sirleafs betydning for freden gjennom innhenting av en rekke kritiske uttalelser fra forskere som Stephen Ellis, Will Reno (som ikke har vært i Liberia siden før krigen sluttet) og Mats Utas (ved Nordiska Afrikainstitutet ved Universitetet i Uppsala).

 
Isteden vektlegges FNs fredsstyrker og det internasjonale apparatets rolle i fredsarbeidet. Det internasjonale samfunnet har riktignok hatt et stort nærvær og vært viktige for fredsprosessen i Liberia, men å gi dem den hele og fulle æren for at befolkningen i Liberia har tatt eierskap til freden, for at en tro på en bedre fremtid er plantet hos damen og mannen i gaten og for den valgoppslutningen Liberia opplevde på valgdagen den 11. oktober i fjor, 71,64 %, smaker av orientalisme. Sammenlignet med ressursene og kreftene det internasjonale samfunnet har brukt i Afghanistan og Irak gjennom de siste ti årene er innsatsen i Liberia kun en dråpe i havet. Likevel har landet kommet mye lenger i arbeidet med å konsolidere freden enn både Afghanistan og Irak. Dette har Liberia og landets to fredsprisvinnere fortjent honnør for.

 
Liberia har som Irak og Afghanistan gått gjennom en lang og turbulent periode. Konfliktene som eksploderte under borgerkrigen i Liberia begynte lenge før krigshandlingene startet i 1989. Kampen har stått om rettigheter, klasse, identitet, etnisitet og styresett og pågått i mer enn 100 år. I dette landskapet har Johnson Sirleaf flere unike egenskaper som fredsbygger. Foreldrene hennes var opprinnelig fra landsbygden. Hennes etniske bakgrunn (mandingo, gola, kru, tysk og americo-liberiansk), utdannelse og erfaringer fra det internasjonale samfunnet, samt hennes langvarige politiske engasjement og kamp for kvinners rettigheter i Liberia gjør at hun i større grad enn de andre presidentkandidatene virker samlende på hele befolkningen.

 
Hennes motstandere kritiserer henne først og fremst for at hun har vært for tett på liberiske krigsforbrytere som Samuel Doe og Charles Taylor og på den måten har bidratt til å opprettholde straffefriheten i landet. De samme kritikerne hevder at tildeling av Nobels fredspris til Johnson Sirleaf bidrar ytterligere til denne praksisen og at det internasjonale samfunnet nå har gitt Johnson Sirleaf «white gloves to cover her dirty hands». Blant annet på grunn av sine relasjoner til Doe og Taylor havnet hun også på listen til Liberias Sannhets og forsoningskommisjon som i 2009 svartelistet 50 liberiere fra å ha ledende stillinger i landet de neste 30 årene. Kommisjonens svarteliste ble imidlertid ikke godkjent av landets høyesterett og har dermed ikke fått noen praktiske konsekvenser.

 
Tilhengerne av Johnson Sirleaf fremhever at hun har klart å balansere et politisk liv i et turbulent land gjennom en lang og turbulent periode. De legger vekt på at hun raskt tok avstand når hun så hvilken retning Doe og Taylor tok og at hun har stilt til valg mot dem begge. Hun var nær ved å bli drept, hun havnet i fengsel og ble tvunget i eksil i flere perioder fordi hun var i opposisjon til de ulike regimene. I eksil hadde hun blant annet toppstillinger i FN og Verdensbanken i tillegg til andre internasjonale verv. Johnson Sirleaf kunne valgt det gode liv i New York eller Washington DC, men har isteden valgt å gjøre det hun kan for å bygge en fremtid for Liberia ved å flytte hjem til landet som i veldig stor grad sliter med at den ressurssterke befolkningen flytter i motsatt retning.

 
I hennes første periode som Liberias president har det primære fokuset vært å bygge freden. I disse årene har hun uten tvil bidratt til å samle befolkningen, skape tillit og oppmerksomhet rundt potensialet i landet. Dette har bidratt til at landet spretter oppover på Verdensbankens indikatorer og til at det i 2010 fikk slettet utenlandsgjelden. I disse årene opplevde landet også en stor vekst i antall aviser og radiostasjoner med ulike politiske standpunkter, både kritiske og støttende til Johnson Sirleafs administrasjon. Hun har også, til forskjell fra tidligere liberiske presidenter, selv vært tilgjengelig for pressen. Det er imidlertid Johnsons Sirleafs evner til å bygge relasjoner og navigere i røft farvann som har vært presidentens største bidrag til å bygge freden.

 
I 2011 gjennomførte Liberia sitt andre vellykkede valg siden fredsavtalen i 2003. Den 16. januar 2012 gjeninnsettes Johnson Sirleaf som president. I denne presidentperioden står viktige og akutte utfordringer i kø. For det første skal hun sette sammen en ny regjering som får aksept i befolkningen, da bør hun ta hensyn til den kritikken hun har møtt om at disse plassene er reservert for en liten og eksklusiv krets som står presidenten veldig nær. For det andre må hun engasjere ungdommen som utgjør mer enn 50 % av befolkningen, hun må sørge for at flere av dem tar utdanning og kommer seg i jobb. Den høye arbeidsledigheten blant unge liberiere er nå i ferd med å bli landets mest akutte problem.

 
Men den store elefanten i rommet er forsoningsprosessen som ble lagt død med den nasjonale Sannhets- og forsoningskommisjonens svarteliste. Behovet for å ta et oppgjøre med den nære fortiden vokser for hver dag som går og Johnson Sirleafs største utfordring i de neste seks årene vil bli å finne en løsning på denne gordiske knuten. Da får vi håpe at Sirleafs utnevnelse i november i år av med-fredsprisvinner Leymah Gbowee som leder for landets forsoningsprosess vil være redskapet som gir arbeidet den tyngde, troverdighet og legitimitet som det trenger for å komme skikkelig i gang.
FN og resten av det internasjonale samfunnet har gjort sitt for å støtte opp om fredsbyggingen i Liberia, men det er viktig å understreke at det er Liberia selv, anført av presidenten, som er i førersetet og velger hvilken vei landet skal ta. Under Johnson Sirleaf har landet valgt å styre mot fred og en bedre fremtid for nye generasjoner.

 

 

fakta
Ellen Johnson Sirleaf
Ellen Johnson Sirleaf (født 29. oktober 1938 i Monrovia i Liberia) er Liberias president og leder for Unity Party (Enhetspartiet). Etter valgseieren i presidentvalget 23. november 2005 ble hun Afrikas første, demokratisk valgte, kvinnelige statsleder.
Sirleaf ble gjenvalgt i valget i 2011, kort tid etter at hun mottok Nobels fredspris for sitt arbeid med å bygge opp igjen landet etter den andre liberiske borgerkrigen.
Ellen Johnson Sirleaf er utdannet økonom og statsviter ved Harvard-universitetet, og har tidligere blant annet tjent som finansminister, og arbeidet for Verdensbanken.
kilde: wikipedia

Tags:

Kommentarer