Et skremmeskudd for kulturen

Forskerkonklusjonen om at kulturen ikke har noe å si for hvor folk slår seg ned, er ikke noe endelig fasitsvar.

STIKK I STRID med god latin de siste 15–20 årene, konkluderer forskere ved Telemarksforskning med at kultur har liten eller ingen betydning for hvor folk velger å slå seg ned. De mener at det bør få konsekvenser for måten kultur brukes på som begrunnelse for stedsutvikling og regional utvikling. Det siste er selvsagt rett hvis hovedpåstanden deres stemmer. Men kan det virkelig være slik at kultur likevel ikke betyr noe når folk velger hvor de vil bo?

KAFÉKULTUR: Nordfjordeid er eksempel på en bygd som både har kultur og kafelatte - og netto innflytting. Men skal vi tro på kulturforskerne - noe vi ikke absolutt må - er kafelattefaktoren viktigere enn kultur.

Påstanden er i og for seg ikke ny. Kulturforsker Georg Arnestad, som har stor glede av å slakte hellige kyr, hevdet det samme i 1995. Det kom som konklusjon på et stort, syvårig forskningsprogram, «Kultur og regional utvikling», som omfattet flere forskningsmiljø i samarbeid med fem fylkeskommuner og ble delfinansiert av to departement pluss Kulturrådet. Arnestad oppsummerte med at det kan ikke føres bevis for at kulturtilbud har avgjørende betydning når bedrifter eller enkeltmennesker skal bestemme seg for hvor de vil leve og arbeide.

Nå er det selvsagt forskjell på «avgjørende betydning» og «liten eller ingen betydning». Men alarmen gikk ikke den gang. Og heller ikke senere, før nå. Hvorfor?

MYE AV FORKLARINGEN har trolig et navn: Richard Florida, som også rapporten fra Telemarksforskning viser til.
Med boken «The Rise of the Creative Class» (2002) startet den amerikanske samfunnsgeografen en internasjonal debatt om betydningen av å satse på «de rette folkene» fremfor «de rette bransjene». Oppfølgeren, «The Flight of the Creative Class» (2005), videreførte og utdypet argumentasjonen. Budskapet hans gikk i korthet ut på at innovasjon og regional vekst først og fremst handler om å ha den rette befolkningen.

Og for å gjøre seg attraktiv for de rette, er det viktig å satse på et godt utbygd kulturtilbud. I flere år på 00-tallet var det ikke mulig å oppsøke en kulturkonferanse uten å måtte høre stadige henvisninger til Richard Florida og hans ideer. Ikke så underlig, egentlig, for her lå jo en kime til økte kulturbudsjett allerede før kulturkameratene hadde lansert sitt store kulturløft.
Tankene hans vant også gehør langt utenfor kulturkretser.

Vi finner nedslag av dem i et utall dokumenter – fra stortingsmeldinger til kommuneplaner og utredninger av ymse slag. Planleggere og beslutningstakere aksepterte at slik var det. Punktum. Det man i liten grad diskuterte, var hvorvidt hans konklusjoner, basert på USAs 50 største byer – alle med over en million innbyggere, uten videre lot seg overføre til norske forhold.

NÅ KOMMER tilbakeslaget. Kanskje. Spørsmålet forskerne Knut Vareide og Lars Ueland Kobro har stilt seg, er dette: «Vil en kommune med mye kultur ha høyere netto innflytting enn en kommune med lite kultur, når andre relevante faktorer er like?»
De har studert kultur sammen med et knippe andre variabler og kommet til at kultur ikke har noen statistisk signifikant påvirkning på nettoflyttingen.

Og at kommuner med mye kultur ikke er mer attraktive som bosted enn kommuner med lite kultur. Som «relevante faktorer» har de brukt vekst i antall arbeidsplasser, befolkningens størrelse, arbeidsmarkedsintegrasjon (muligheten for å pendle til jobb i nabokommune), arbeidsplassvekst i nabokommunene, utdanningsnivå, boligbygging, antall kafeer og restauranter i kommunene. En tankevekkende konklusjon er at «kafelattefaktoren», altså antall kafeer, restauranter og puber i forhold til folketallet, har en klar påvirkning på flyttingen, mens kulturen ikke har det! Og enda mer nedslående: I kommuner av samme størrelse og samme arbeidsplassvekst, vil de som har lite kultur få størst innflytting.

SOM MED all forskning, er det ingen grunn til å sluke dette ukritisk. De ansvarlige for rapporten peker selv på et par mulige svakheter ved den. De har bare kunnet måle kulturen i ett enkelt år, og således ikke kunnet se om endringer i kulturtilbudet har hatt betydning over tid. Dessuten kan det hende at kommuner med utflyttingsproblemer, i større grad enn andre satser på kultur for å kompensere for lav bostedsattraktivitet, noe som i så fall vil gi et skjevt helhetsbilde.

De kunne saktens også anført en tredje vektig grunn til å ta forbehold: Analysene bygger bare på tallmateriale, statistikk fra SSB og andre kilder med håndfaste data for faktorene forskerne har lagt vekt på. Det aller viktigste elementet, som de øvrige faktorene er veid opp mot, Norsk Kulturindeks 2011, er ikke uproblematisk i denne sammenheng. Denne indikatoren, som er ny av fjoråret, bygger på data av varierende verdi. Den forteller ikke noe om kvalitet, men desto mer om kvantitet – antall kunstnere og kulturarbeidere, museer, konserter, filmer og kinobesøk, bibliotekbesøk og utlån, teater-, opera- og danseforestillinger, kulturskoleelever, skolesekkpublikum, omfanget av offentlig prosjektstøtte til kunst og kultur samt momskompensasjon til frivillige organisasjoner (som uttrykk for aktiviteten). Det meste av dette er dividert på antall innbyggere i kommunen.

I ET LAND med mange små kommuner og folkekrav om et visst minimum av kulturtilbud, sier det seg selv at de små vil komme godt ut i en sammenligning som denne. Især hvis de også satser på kultur litt ut over det ordinære. Slike skjevheter kan denne type analyser ikke komme bort fra, all den tid kulturens egentlige virkning aldri kan måles. Det er fristende å sitere Peer Gynt: «Hvor Udgangspunktet er galest, blir tidt Resultatet originalest.»

Hvis rapportens konklusjoner, om aldri så mangelfulle, blir stående som en sannhet, vil det kunne komme til å påvirke kulturpolitikken fremover. Både nasjonalt, regionalt og lokalt. Et mulig gode ved det er at kulturens egenverdi kan bli oppvurdert, på bekostning av den omseggripende instrumentelle tankegangen. Faren er at politikere tar rapporten som fasit, uten tanke for at kunst og kultur er mer enn tause tall og at attraktivitet heller ikke er noen målbar størrelse.

TROEN PÅ KULTUR som regional utviklingsstrategi må kanskje skrinlegges. Men det var moro så lenge det varte.

Kommentarer

  • Lars Ueland Kobro

    En svært god kommentar, også med våre øyne! Nå tror ikke vi som står bak rapporten at utgangspunktet er «som galest»… men at det opplagt er gode grunner til utfyllende og påfølgende analyser. Det ligger dessverre til forskningens vesen å velge ut deler av virkeligheten, og forske på dem. Så får vi sette bitene sammen, etterhvert som vi får bedre og bedre kunnskap om dem. Etter vår forskning, vet vi litt mer om sammenhenger mellom kulturnivå og netto flytting – er ikke det nyttig da? – Lars U. Kobro

  • Anonym

    Godt at Kobro er positiv til dette innspillet. Foreløpig har han bare frontet den kategoriske konklusjonen, og «glemt» sine egne forbehold. Med det til følge at politikere som er imot satsing på kultur allerede har gått sterkt ut og brukt undersøkelsen for alt den er verdt (Østafjells, i en diskusjon om nytt kulturhus på Notodden). Kulturindeksen som mye av undersøkelsen bygger på, forøvrig Telemarksforsknings egen oppfinnelse, er også diskutabel, slik det ganske riktig blir påpekt. Etter min oppfatning vekter den f.eks. det frivillige kulturlivet altfor lite – muligens fordi omfang og aktivitet på dette området ikke er like målbart som de andre parametrene. Ikke desto mindre vil jeg tro dette er et viktig område for familier med barn og unge, når de skal velge nytt bosted.
    Det kan vel også være grunn til å diskutere metodevalget. Kanskje skulle innflytterne ha blitt spurt direkte om hvilke preferanser de faktisk har?