Den åttende landeplage

LEDELSE PÅ VILLE VEIER: Bente Mikkelsen skulle være borte i fem måneder fra et krisepreget Helse Sørøst – for å gå på NATO-Kurs i Roma. For gjesteskribent Morten Strøksnes er Mikkelsen et symptom på en norsk ledelseskultur som har sporet fullstendig av. FOTO: Berit Roald / Scanpix

Våre ledere er i ferd med å bli et alvorlig samfunnsproblem.

For et par uker siden ristet landet kollektivt på hodet. Direktøren for Helse Sør-Øst, Bente Mikkelsen, skulle til Roma på NATO-kurs for ”å bli en bedre leder”. Ikke en langhelg, ikke en uke, men et halvt år, mens hun beholdt millionlønnen fra det offentlige.

Saken representerte et interessant sammenras av mytene som lederne har bygget rundt seg selv. Skulle ikke lederne være uunnværlige? Er de ikke belemret med umåtelige arbeidsoppgaver og ansvar? Var det ikke derfor de måtte ha så høy lønn?

På Dagsnytt 18 var Mikkelsen ydmyk. Hun hadde ombestemt seg, kalt sammen PR-avdelingen og kanskje til og med leid inn Geelmuyden.Kiese for anledningen, slik våre ledere gjør når det skal lyves litt ekstra. En smørblid, leende Mikkelsen forsøkte å hamre inn budskapet.

”Sammen med alle mine utrolig fantastisk dyktige medarbeidere er vi i ferd med å bygge verdens beste sykehus” som ”hele Norge heier på” – og så videre. Sannheten er at Helse Øst er et milliardsluk ute av kontroll og at det koker av misnøye nedover i systemene, ikke minst mot direktøren, altså Mikkelsen.

Selvsagt kunne Mikkelsen blitt borte i et halvt år uten at noen hadde merket det. I helseforetakene har antallet direktører eksplodert de siste årene. Problemet er ikke at det er for få ledere. Det er altfor mange.

Slik BT meldte for et drøyt år siden, er det snart 50 direktører i Helse Vest alene. Og lederlønningene i de nasjonale helseforetakene har i perioden 2003 til 2010 økt langt mer enn andre ansattes lønn, ifølge tall Riksrevisjonen slapp denne uken. Lederne tjener rundt 1,4 millioner kroner i året. Og om de søker en annen jobb, for eksempel i NSB, kan de jo ikke få mindre i lønn. De må ha litt mer, for å beholde sitt menneskeverd. Slik oppnår den magiske ledelsesklassen magiske lønnsøkninger. Styrene går jo gladelig med på dette, siden de også er ledere og til syvende og sist får høyere lønn selv, ved å gi andre ledere høyere lønn.

Hvem kom på den absurde ideen at Mikkelsen ville bli bedre til å lede sykehus ved å gå på en NATO-skole?! NATOs virksomhet går tross alt ut på å ta liv, ikke å redde dem.

Likevel er det enkelt å se logikken bak. For i dag er en leders kompetanse ikke knyttet til selve virksomheten. Den er knyttet til det å lede. Det er nemlig en magisk kvalitet ledere har tilegnet seg. Og når de først har gjort det, kan de lede hva som helst. Ledelse er blitt en løsrevet aktivitet, og svever som en luftballong over selve arbeidet.

I NSBs toppledelse hadde en stund ingen i toppledelsen erfaring fra jernbanedrift. Det ble ikke ansett som nødvendig. Så lenge man tilhørte lederklassen, ble kunnskap om store, bråkete greier av jern som går på skinner regnet som overflødig.

NSB kvittet seg med kompetanse i alle ledd, ut fra den tankegang at arbeidstakerne er utskiftbare i alle ledd, så lenge det står en visjonær leder på toppen. Hva er kunnskap og kompetanse mot en smilende kjekk og ”inspirerende” leder full av BI-kurs og fjonge formuleringer hentet fra reklameuniverset?

Siden er lederlønningene det eneste som har gått raskt og presist i NSB. Mens togene sto stille og pendlerne organiserte seg i motstandsgrupper, ble NSB-sjef Einar Engers lønn og godtgjørelser mer enn fordoblet.

Nye ledere skapes i dag på forskjellige måter. En venninne av meg jobber for eksempel i en statlig kulturinstitusjon. Frem til i fjor var hun svært travel i jobben. Derfor elsket hun den.

Så fikk institusjonen besøk av et privat konsulentbyrå, som våre nye ledere elsker, og som drives av tidligere eller fremtidige lederkolleger. Konsulentene gikk gjennom kulturinstitusjonen, og anbefalte at to nye ble ansatt for å gjøre nøyaktig det samme min venninne hadde gjort alene. Rådet ble etterfulgt av ledelsen. Min venninne kjedet seg og fortalte sjefen at hun vurderte å slutte. Sjefen ønsket ikke dette, og opprettet en lederstilling for henne, med lønnsopprykk. Nå administrerer hun de to som gjør jobben hun gjorde alene for drøyt et år siden. Hun er blitt invitert til å ta det obligatoriske BI-kurset i ledelse, slik at hun kan lære seg å snakke ledelsesspråket.

Store deler av det offentlige er blitt et gigantisk ledelseskurs, der det hagler med banaliteter om å «motivere” og ”å prestere”, mens det gulpes opp noen fremoverlente ”visjoner” og ”ambisjoner”. Lederens selvbilde er at han er en beveger, en ener, en som forandrer de bakstreverske og statiske ansatte som motsetter seg enhver forandring. Men forandring skal det bli!

Og for å sikre seg tall å slå i bordet med, begynner den moderne leder å måle absolutt alt, ofte ved hjelp av konsulentene. Tallene er lett manipulerbare, slik at lederen kan bruke dem slik han eller hun vil.

Ledelsesbedriftene kjennetegnes blant annet ved at de er opphengt i PR og omdømme. Derfor eser alltid PR-avdelingene i ledelsesbedriftene ut, mens de ansatte pålegges munnkurv og trusler om straff hvis de lekker sannheten.

Ledelsesideologien infiserer våre språksystemer med alle sine utsondringer. Den er en skjult ideologi som har spredt seg som en usynlig gass i det norske samfunnet.

Hvordan skal vi beskytte oss? Vi kan bygge opp personlige motstandsfelt av den passivt-aggressive, trøttmutte varianten. Men vi trenger egentlig en omfattende og organisert motstandsbevegelse.

Kommentarer