
VELSIGNA BARN: Noreg treng mange barn. Men når foreldre som ikkje kan forsørgja familien får store barneflokkar, er det fare for at barna deira arvar fattigdom, dårleg helse og lågt utdanningsnivå.
Familiar som ikkje kan forsørgja seg sjølve, bør vurdera om dei skal nøya seg med tre barn.
700.000 – 800.000 kroner er ei respektabel familieinntekt, meir enn dei fleste norske husstandar tener. Det er denne summen ein bergensk familie med fem barn måtte hatt i inntekt dersom det skulle svara seg økonomisk å gå over frå å vera sosialhjelpsmottakarar til å bli arbeidstakarar
Reknestykket let seg vanskeleg forsvara. Bergen kommune bør setja strek for dei automatiske påslaga etter tre barn, og gjera tilskota behovsprøvde for større barneflokkar, slik Oslo kommune gjer.
Det er dei mest barnerike familiane som er mest økonomisk freista til å basera seg på varig sosialhjelp. Desse familiane er gjerne av ikkje-vestleg opphav. Det gjennomsnittlege barnetalet deira er høgare enn for innfødde, norske familiar, og dei har oftare svak tilknyting til arbeidslivet.
Å få rimeleg høge offentlege tilskot, utan eigen arbeidsinnsats, kan fortona seg som ei gåve frå ovan for innvandrarar frå land med lite utbygd eller ikkje-eksisterande offentlege velferdssystem, der storfamilien gjerne er einaste forsikringa mot dårlege tider. Det kan ta tid å skjøna at sosialhjelp kan bli ei fattigdomsfelle, og at det er stor risiko for at klientstatusen vil gå i arv til yngre generasjonar.
-Eg har gjeve opp, seier ein tilsett ved Nav i Oslo. Før overgang til barnevernet var hennar oppgåve å få kvinner frå Somalia i arbeid, mange av dei med store barneflokkar. I tillegg til vanskane som dei oftast dårlege arbeidskvalifikasjonane skapte, gjorde dei mange barna, fråvær ved barns sjukdom og andre behov kvinnene ekstra lite ettertrakta på arbeidsmarknaden.
Kvinnene sjølve gjorde arbeidsformidlinga endå meir komplisert ved å stilla religiøst grunngjevne krav om kva arbeidsoppgåver dei kunne godta.
-I praksis kunne vi ikkje bruka økonomiske sanksjonar dersom sosialhjelpsmottakaren ikkje tok mot tilbod om jobb, slik vi i teorien skulle gjera, fordi det ville gå ut over barna, seier den Nav-tilsette. Ho meiner verna sysselsetjing er det einaste realistiske alternativet i slike tilfelle, for at familiane skal ha ei viss tilknyting til arbeidslivet.
Offentlege instansar kan aldri heilt og fullt overta foreldreansvaret
Slike problemstillingar er mykje meir vanlege i Oslo enn i resten av landet. Professor i sosialmedisin, Steinar Westin, meiner dei aller høgaste sosialhjelpssatsane for barnerike familiar gjeld ei svært lita gruppe utanom Oslo Aust. Det viser betalingsoversikta frå Bergen at han har rett i. Så lenge gruppa er lita nok, treng heller ikkje dei største utbetalingane vera spesielt økonomisk problematiske for kommunane.
Det problematiske er at det kan bli skapt eit inntrykk av at det ikkje svarar seg å arbeida for dei som tener minst. Og at det løner seg å få mange ungar. Dermed blir det mindre pådriv for å læra seg norsk, og kanskje kortare veg til uføretrygd. Dette var eit viktig element i fjorårets innstilling frå Brochman-utvalet, som tok føre seg samanhengen mellom integrering og velferd. Utvalet viser til at yrkesaktiviteten for ein del innvandrargrupper bør bli større, og at ulike velferdsordningar kan motverka den såkalla arbeidslina, som er ein berebjelke i norsk velferdspolitikk.
Aukande barnefattigdom er på den andre sida ein konsekvens av dårleg fungerande velferdsordningar. Å finna ein rimeleg balanse mellom offentleg støtte og arbeidslina skaper mange dilemmaer. Eit av dilemmaene er i kva grad stat og kommune skal overta dei forsørgjaroppgåvene som foreldra vanlegvis må ta hand om. Sjølv for familiar med god inntekt kan ekstrautgiftene til barn vera avgjerande for kor stor barneflokken skal vera.
Økonomiske barnebegrensingar er ekstra tydeleggjort i dagens Europa; der mange unge, høgt utdanna personar ikkje ser for seg at dei vil få råd til å få barn, eller at dei av økonomiske eller karrieremessige grunnar må nøya seg med eitt barn.
Samtidig er det døme på at familiar på ideologisk grunnlag melder seg ut av forbrukssamfunnet, og legg vinn på å greia seg med lite pengar, kanskje mindre enn sosialhjelpssatsane skulle tilseia – utan å kjenna seg fattige.
Gitle Lunde, sosialsjef i Bergenhus bydel i Bergen, sa i gårsdagens Bergens Tidende at fattigdom i somme tilfelle meir dreier seg om korleis familiane disponerer inntekta si enn om nivået på sosialhjelpssatsane.
Status som sosialklient kan medføra at fattigdom går i arv i fleire generasjonar, det viser røynsler både frå Noreg og andre land. I Noreg er overgang frå sosialhjelp til uføretrygd og andre trygder ekstra kort. Ikkje berre går fattigdommen i arv, det same gjer dårleg helse og lågt utdanningsnivå.
Det norske velferdssamfunnet er basert på høg yrkesdeltaking, men har samtidig svært høg grad av utstøyting frå arbeidslivet, med verdas høgaste andel av uføretrygda. Sosialkontora er ein av dei viktigaste portane for utstøytingssamfunnet, og må tolka dei politiske definisjonane av kor langt offentleg ansvar og makt skal strekkja seg, ikkje minst når det gjeld integrering av innvandrarar. Det inneber at foreldre som er avhengige av sosialhjelp må orienterast om konsekvensane av å setja mange barn til verda, også konsekvensane det kan få for barna, økonomisk og sosialt.
Offentlege instansar kan aldri heilt og fullt overta foreldreansvaret.
