Jeg vil ikke at han skal lære at forfall er ok

Til høsten skal sønnen min begynne på skolen, og jeg er bekymret.
 

Det er nok en vanlig og ikke minst riktig reaksjon at vi foreldre får sommerfugler i magen når våre små plutselig skal begynne på skolen. Det er en viktig overgang i livet og derfor bør vi være skjerpet eller bekymret, om du vil. Problemet mitt er at jeg nå er bekymret på feil grunnlag. Jeg grubler ikke så mye på om han kommer til å få venner, lære seg å lese og skrive osv. som jeg kanskje burde gjøre. En ting er hva man lærer av konkret fagkunnskap i skolen. Like viktig er det han lærer mens han lærer.
Det som opptar meg, er om han kommer til å få helseplager som følge av dårlig inneklima, eller om han kommer til å tisse seg ut i timen, fordi det er så ekkelt på toalettene at han ikke orker å gå på do. Men så en kveld delte jeg mine bekymringer med en pedagog. Det gjorde ikke saken bedre. For etter å ha vist forståelse for mine bekymringer, spurte han om jeg hadde tenkt på det som ikke er så i øyenfallende; han kalte det metalæring.

Metalæring?
Først tenkte jeg hva er det min kjære pedagog kommer trekkende med nå, nok et fremmedord for å vanskeliggjøre dagligdagse forhold? Metalæring var ikke et begrep jeg umiddelbart følte meg klokere av å høre. Men når forklaringen kom, ble jeg tankefull. Poenget med metalæring var å løfte blikket mot hva man lærer, mens man lærer.
 Lærer man noe mer i matematikkundervisningen i tillegg til brøkregning? Det som blir sagt, gjort og like viktig, det som ikke blir sagt og ikke blir gjort i skolehverdagen, i tillegg til selve undervisningen. Lærer våre barn å se at skolen forfaller uten at noe tilsynelatende blir gjort, at forfall er ok?

Avmaktens makt
Hva sier læreren til syvåringen som har tisset seg ut fordi doen var ekkel? At doen ikke er ekkel, doer skal være sånn? Eller kanskje mer pedagogisk riktig der og da; jeg skjønner at doen er ekkel, men jeg kan ikke gjøre noe med det. Men dermed signaliseres også en form for avmakt. En slik type avmakt ble illustrert i et intervju med rektoren på nylig stengte Landås skole i BT Magasinet (21.01.2012):
BT: Hvordan reagerte du da beskjeden om stenging av skolen kom?
Rektor: Jeg ble ikke overrasket … allerede i 2003 ble det i en rapport sagt at inneklimaet var så dårlig …
BT: Burde ikke skolen vært stengt for lenge siden?
Rektor: Forholdene har vært dårlige siden før år 2000 … det har vært diskusjoner frem og tilbake
BT: Hvordan kunne det gå så langt at skolen til slutt måtte stenge?
Rektor: Jeg kan ikke svare på det, det må tas en systematisk gjennomgang
Rektor avslutter intervjuet med å si at det ikke har vært noe tema blant elevene. Et poeng med å reflektere over metalæring er også å rette fokus mot det ikke-uttalte. Det at noe ikke blir snakket om er ikke det samme som at forholdet er uviktig.

Påtalt i over 12 år
Som rektoren påpeker, har forfallet vært en kjent sak på Landås skole siden før 2000, altså i over 12 år. I løpet av disse 12 årene vil jeg anta at ganske mange barn bevisst eller ubevisst har merket seg at skolen forfaller og lite blir gjort.
Det snakkes ofte om betydningen av eksemplets makt, det å gå foran med et godt eksempel. Gitt at eksemplets makt har innvirkning, er jeg bekymret for hva våre barn lærer av å daglig observere den avmakten som skolenes forfall illustrerer. Lærerskap er lederskap.

– Jeg har sendt en mail …
Et interessant poeng som har dukket opp i diskusjonen om skolenes forfall er at skoler med fast vaktmester ikke har tilsvarende forfall som skoler uten. Med fare for å bli nostalgisk er det kanskje verdt å se betydningen av en tilstedeværende vaktmester i et større perspektiv enn en som «bare» reparerer knuste vinduer eller bytter lysrør. Det er noe symbolsk i at ting blir reparert ganske raskt.

En god vaktmester er (…) en god lærer og leder

Det signaliserer at vi tar ansvar. Man nøyer seg ikke med å påpeke feil og så vente på at «noen» eller enda bedre «systemet» skal ordne det. Alternativet «jeg har sendt en mail om det, så da ordner det seg sikkert», er det lett å kjenne seg igjen i. Men undertonen i et slikt budskap kan fort være at nå har jeg gjort mitt, jeg har flyttet ansvaret over på noen andre. Ansvarspulverisering er trolig ikke noe barna trenger å lære seg på skolen. En god vaktmester er et godt eksempel og dermed en god lærer (og leder).

Ansvarsfølelsen avgjør
Logikken om at det er mye lurere at noen andre løser problemet mitt, er hentet fra en ledelsestradisjon kalt New Public Management eller på norsk Bestiller-/utførermodellen. Poenget i denne oppskriften er at så lenge jeg setter opp en god bestilling, så vil noen andre påta seg ansvaret for utførelsen.
Det høres greit nok ut, men det forutsettes noe som ikke er like tydelig uttalt i denne type arbeidsfordeling; de som skal utføre jobben må oppleve at de har et reelt ansvar for utførelsen. Mer klassisk formulert, uten at noen oppfatter plikten til å hjelpe, er det lite hjelp i å rope på rettigheter. Det mangler ikke på varsku om at fremtidens arbeidsliv vil stille store krav, ikke bare til faglig kompetanse, men også omstillingsdyktighet. Kontinuerlig forbedring baserer seg på en godt utviklet vilje til å ta ansvar. Det tror jeg det er viktig at våre barn lærer, en glede ved å påta seg ansvar. Da trenger de gode rollemodeller. Kall det gjerne metalæring. 

På kort sikt
Hva kan gjøres? Det umiddelbare svaret virker relativt iøynefallende: omfattende oppussing. Noe det kan virke som om skolebyråden har tatt fatt i. Og som rektoren på Landås skole også påpekte i intervjuet, at når det ble bestemt at skolen skulle stenges, var prosessen med å flytte barna til andre skoler effektiv. Men hva så om noen år? Når malingen nok en gang begynner å drysse fra taket?
Skal det så diskuteres i 12 år før det blir nok en runde med diskusjon om forfall i bergensskolen? Kanskje det kan være en idé å ansette gode vaktmestere, også i symbolsk forstand.

Hva skal jeg si?
I mellomtiden skal jeg tenke på hva jeg skal si til sønnen min, dersom han nekter å gå på skolen fordi han ikke orker å gå på toalettet der og dermed tisser seg ut. Det virker i hvert fall ikke riktig å møte ham med: «Ja, jeg vet at skolen er dårlig, men de som bestemmer vil ikke gjøre noe med det. Det går sikkert fint. Det er helt ok med forfallen skole.»
Selv om jeg ikke sier det direkte, vil det å sende ham på en forfallen skole signalisere det samme. Akkurat nå har jeg ikke den fjerneste idé om hva jeg skal si eller gjøre. Men jeg må nok snarest komme på noe, for til høsten begynner han på skolen, og jeg vil ikke at han skal gå på en skole i forfall.

fakta
skoleforfall
Det finnes 89 offentlige 
grunnskoler i Bergen.
18 av disse er uten helseverngodkjenning.
Landås skole måtte stenges og elevene flyttes til andre skoler.
Arbeidstilsynet har gitt kommunen pålegg om å kartlegge tilstanden og lage vedlikeholdsplaner for alle de 89 skolene i løpet av våren.
For Møhlenpris skole er fristen satt til 1. februar. Arbeidstilsynet frykter forholdene her er like ille som ved Landås skole.

Tags:

Kommentarer