Når ikke engang sosialistene ser poenget med å lansere et antikapitalistisk program, hvem skal da gjøre det?
I boken «Solidaritet på ny» presenterer Bård Vegar Solhjell sin visjon for en langsiktig SV-politikk. Han kaller det sosialisme, men boken inneholder få tegn til kapitalismekritikk.
I sin omfangsrike debattbok «Solidaritet på ny» (2011), reiser SVs parlamentariske leder, Bård Vegar Solhjell et interessant spørsmål: Hvorfor har ikke den europeiske venstre-siden klart å vinne politisk terreng som følge av de seneste årenes økonomiske kriser?
I det offentlige ordskiftet har krisene blant annet hatt den konsekvens at det igjen ble mulig å ytre kritikk mot kapitalismen i vestlige mainstream-medier. For ikke lenge siden var dette annerledes. Den slovenske filosofen Slavoj Žižek har fortalt at da en venn av ham brukte ordet «kapital-ismen» i en artikkel på 1990-tallet, fikk han av redaktøren beskjed om å erstatte det med «økonomien». Et klarere tegn på den kapitalistiske ideologiens fullstendige dominans kan man knapt tenke seg. Det var altså ikke så lett å være sosialist på nittitallet.
«Vi er alle sosialister nå»
Men utover på 00-tallet kom krisene, og med dem også tvilen på om kapitalismen kanskje likevel bar på en iboende brist. På forsiden av Newsweek sto det i februar 2009: «Vi er alle sosialister nå». Likevel har høyresiden fortsatt å vinne de fleste valgene i Europa.
Det har vært lansert mange forklaringer på hvorfor dette er tilfellet, men ett synes i hvert fall sikkert: Venstresiden har ikke vært i stand til å fremme et alternativ til det nåværende systemet. Hvorfor ikke? De fleste sosialdemokratiske partiene i Europa gjennomførte på 90-tallet en markert dreining mot høyre, med omfattende privatisering og såkalt New Public Management-politikk. Med andre ord: Venstresiden overtok høyresidens økonomiske tenkning, og oppga dermed forsøket på presentere et alternativt samfunnsprosjekt. Det er derfor ikke til å undres over at kriserammede velgere i dag ikke ser den europeiske venstresiden som et reelt alternativ til det bestående systemet.
Diffuse forskjeller
Det er blant annet denne situasjonen som ligger til grunn for Bård Vegar Solhjells visjon for en langsiktig SV-politikk. Han vil kort sagt ha sosialistene tilbake på banen. Derfor er han nøye med å vektlegge at SV ikke bare skal være en litt mer radikal variant av Arbeiderpartiet. SV og Ap er «kvalitativt forskjellige», skriver han. Ap er sosialdemokratisk, mens SV er sosialistisk.
Men hva er egentlig for-skjellen? På dette punktet er Solhjell diffus. Han nevner at SV skal være et tydeligere miljøparti enn Ap. Greit nok, men det har ikke nødvendigvis så mye med forskjellen mellom sosialdemokrater og sosia-lister å gjøre. Videre nevner han motstanden mot krigen i Afghanistan. Men dersom også Ap hadde gått imot krigen, ville vel ikke dette i seg selv ha gjort partiet sosialistisk? Som et tredje punkt nevner han SVs vilje til å legge begrensninger på markedskreftene. Men er ikke dette nettopp sosialdemokratiet i et nøtteskall?
Menneskelig kapitalisme
Det samfunnet Solhjell arbeider i retning av, ser for meg ut til å være en slags kapitalisme med et menneskelig ansikt. Sosialister av Solhjell-typen er altså blitt moderate kapitalister. Er ikke dette et tegn på at venstresiden har spilt fallitt? Hvis ikke engang sosialistene ser poenget med å lansere et antikapitalistisk program, hvem skal da gjøre det?
De økonomiske krisene i 2008 og 2011 er etter alt å dømme systemiske. Altså skulle man tro at systemkritikk nå var viktigere enn noen gang. Likevel har et alternativ til kapitalismen aldri syntes fjernere. Hvorfor denne fullstendige mangelen på nytenkning?
Partipolitikken må åpenbart ta noe av skylden. En parti-politiker som Solhjell har lite å vinne på å bevege seg for langt ut over den gjengse oppfatningen av hva som er realistisk i dagens politiske situasjon. Og siden kapitalismen fremdeles er bortimot enerådende både i økonomi-faget og i verdensøkonomien, har det for en partipolitiker lite for seg å diskutere radi- kale alternativer. Man vil nødig fremstå som virkelighetsfjern. Men er det nå egentlig så realistisk å tenke seg at ting kan fortsette omtrent som de stevner?
Uendelig økonomisk vekst?
Ta spørsmålet om økonomisk vekst. Den økonomiske politikken føres i dag med en målsetting om en årlig økning av BNP på minst tre prosent. Samtidig er det klart at økonomisk vekst er uløselig knyttet til utnyttelse av naturressurser. Natur- ressursene er imidlertid ikke uendelige, de er tvert imot finitte (begrensede, red.anm.).
Med andre ord er det vanskelig å se for seg at vi kan fortsette å ha global økonomisk vekst for all fremtid, uten at det fører til økologisk katastrofe. Likevel fins det knapt en eneste politiker som tar til orde for redusert vekst, i hvert fall ikke nullvekst, som i det råd-ende økonomiske vokabularet er ensbetydende med resesjon, altså økonomisk krise.
Vil ha kvalitetsvekst
Det er derfor betegnende at Solhjells vekstkritikk ikke først og fremst tar sikte på å redusere veksten. I stedet argumenterer han for at vi trenger en annen type vekst; en som er mer rettet mot kvalitet enn kvantitet.
Mye kan sikkert bli bedre som følge av en slik reform, men den rokker ikke ved tanken om at økonomien må vokse hvert år, og at den må gjøre det for all fremtid. Jeg finner det underlig at en slik uendelig vekst stadig presenteres som eneste farbare vei. På meg virker dette ikke bare urealistisk, men også umulig.
Skeptisk til protestbevegelsene
Det er ikke sannsynlig at gjennomgripende samfunnsendringer vil bli iverksatt via etablerte, politiske kanaler. Det rådende systemet kommer ikke til å bygge ned seg selv.
Det er i så måte betegnende at heller ikke en selverklært sosialist som Solhjell ser noe positivt potensial i de folkelige protestbevegelsene som har oppstått i Europa og i USA.
Livsviktige
Sett fra Solhjells posisjon innenfor det politiske establishment, er slike bevegelser først og fremst symptomer på en feilslått politikk. Jeg finner det langt mer fruktbart å anse dem som livsviktige arenaer for politisk nytenkning.
For dersom vi skal tørre å håpe på en genuin forandring av beslutningsprosesser, produksjonsformer og fordeling, er det vanskelig å se for seg at dette skal kunne oppstå noe annet sted enn nettopp i slike bevegelser, der vanlige folk har besluttet å gi blaffen i makt-eliten og selv ta ansvar for sin egen fremtid.