I begynnelsen av februar 1912 er Armauer Hansen på en embetsreise som Norges Overlæge for den spedalske Sygdom. I kongeriket er det fremdeles ca. 350 leprapasienter, og overlegen har som en av sine embetsplikter å tilse de pasienter som ennå bor i sine hjem.
Søndag 11.2. har Armauer Hansen tatt inn hos lensmann Lind i Florø. Like før har han skrevet til en venn at «mit kjære hjerte er nu blit saa arteriosclerotisk at det har holdt paa at ta livet av mig to ganger i denne sommer». Neste morgen blir han funnet død i sin seng.
På denne tiden var taushetsplikten knyttet til helseopplysninger langt mindre streng enn i dag, og biografiske verk inneholdt gjerne detaljerte opplysninger om dødsårsak. Om Armauer Hansens svigerfar og forgjenger, overlege D.C. Danielssen (1815-1894) heter det i «Norges leger» at det ved obduksjon kunne konstateres at «ellers var alle organer sunde, uden tegn paa senile forandringer». Om Armauer Hansen heter det noe mer diskré at han døde av hjerneslag.
Dødsfallet vakte stor oppmerksomhet. Bystyrets møte i Bergen, samme ettermiddag, ble åpnet av ordfører J.L. Mowinckel (1870-1943) med budskapet om at Armauer Hansen, «en i sandhet lysets apostel», var død, for øvrig en noe spesiell metafor benyttet i forbindelse med en erklært ateist. En rekke nekrologer priste Armauer Hansen som oppdageren av leprabasillen. Lørdag 17.02.-1912 ble Armauer Hansen etter Stortingets enstemmige vedtak bisatt på statens bekostning i vestibylen i Bergens Museum.
Hva skyldtes så all denne virak og var den berettiget? Selv etter hundre år er det neppe noen tvil om at Armauer Hansen er den internasjonalt mest kjente blant norske leger. Det kommer stadig en strøm av utenlandske leger og forskere fra de fjerneste steder for å besøke De medisinsk historiske samlinger i Bergen med Lepramuseet og Armauer Hansens minnerom.
Hansens ry skyldes tre forhold
Oppdagelsen av årsaken til lepra. Dette var første gang i medisinens historie at en kronisk degenerativ sykdom kunne tilskrives en bakterie.
Lepra var et alvorlig folkehelseproblem i Norge på denne tiden med stor almen bekymring. Oppdagelsen ga grunnlag for effektive forebyggende tiltak i Norge og internasjonalt.
Lepra er fremdeles et betydelig folkehelseproblem globalt sett
Armauer Hansen forbindes først og fremst med oppdagelsen av leprabasillen, i 1873. Men i et folkehelseperspektiv der og da det viktigste at han godtgjorde at sykdommen var smittsom. De fleste på denne tiden mente at lepra var en degenerativ tilstand som skyldtes usle levekår eller, som Danielssen, at det var en arvelig sykdom.
Armauer Hansen bygget sin hypotese om smittsomhet på to observasjoner, som han publiserte allerede i 1874. Den ene var selve bakterien. Den viktigste var likevel at han ved hjelp av statistiske data påviste at sykdommen gikk raskest tilbake i de områdene der de i størst grad hadde isolert smittefarlige tilfeller (innlagt i sykehus). Disse dataene hentet Armauer Hansen fra Det norske lepraregister, verdens første nasjonale pasientregister, opprettet allerede i 1856.
Selve oppdagelsen av leprabasillen representerte et paradigmeskift og ble derfor møtt med betydelig velbegrunnet skepsis. Mange mente at bakteriene kun var en følge av sykdommen. I 1873 var ennå ingen bakterier funnet å være årsak til en kronisk sykdom; tuberkelbasillen ble påvist først i 1882 av Robert Koch (1843-1910). Selv om det nokså raskt ble akseptert at lepra var en smittsom sykdom, tok det derfor tid før man ble overbevist om at selve smittestoffet var påvist.
I det videre arbeidet var det viktig å finne en fargemetode for bakteriene, slik at de lettere kunne identifiseres i mikroskopet. Sommeren 1879 fikk Armauer Hansen besøk av Kochs elev, Albert Neisser (1855-1916). Det lyktes ham, etter hjemkomsten, å farge bakteriene, og Neisser nølte ikke med å publisere oppdagelsen av leprabasillen som sin.
Dette ble i det norske medisinske miljø oppfattet som en fornærmelse mot hele landet, og en hån mot den nasjonale identiteten, som på denne tiden var under oppbygging i Norge. Derfor ble det enda mer påkrevet, ja nærmest en nasjonal forpliktelse, for Armauer Hansen å finne beviser for at de bakteriene han hadde sett var årsaken til lepra.
Å få bakteriene til å fremkalle lepralignende sykdom hos forsøksdyr ville vært et slikt bevis. Omfattende forsøk hadde vært negative. Det førte til forsøk hos menneske. Danielssen hadde allerede fra 1844, utført flere slike forsøk både på seg selv og på sine assistenter; alle negative.
Høsten 1879 overførte Armauer Hansen antatt smittestoff fra en pasient med knutet sykdomsform til en pasient med glatt sykdomsform. Forsøket førte til en straffesak i 1880. Armauer Hansen ble fradømt sin stilling som lege ved Pleiestiftelsen for spedalske no I, men beholdt stillingen som overlege for den spedalske sykdom til sin død.
I dommen ble det lagt særlig vekt på at pasienten ikke hadde fått noen informasjon om forsøket på forhånd og at samtykke ikke var innhentet. I en betenkning ved 100-årsjubileet for oppdagelsen av leprabasillen i 1973, gikk høyesterettsdommer Knut Blom (1916-1996) så langt som å si at forsøket ikke ville vært lovstridig hvis informert samtykke var innhentet.
Det er imidlertid grunn til å være meget skeptisk til denne påstanden, og for øvrig til forsøket generelt og av flere grunner.
For det første burde det aldri vært gjennomført selv med informert samtykke. Samtykke til å overføre sykdom til et menneske, noe som her var en uttalt hensikt, bør man aldri be om. For det andre hadde dette forsøket uansett resultat ingen beviskraft. Hvis det var negativt, noe det viste seg å være, ville man feilaktig få støtte for at lepra ikke var en smittsom sykdom.
Armauer Hansen tok for øvrig selv ikke konsekvensen av det negative resultatet, men fortsatte å hevde at sykdommen var smittsom. Hvis resultatet var positivt, betydde det lite, fordi forsøkspersonen allerede hadde lepra, og det var velkjent allerede da at en glatt sykdomsform hos en pasient kan gå over i en knutet etter en tid.
Dommen ble likevel sterkt debattert i samtiden, og Armauer Hansen fikk betydelig støtte, langt utover den engere fagkrets; oppdagelsen av leprabasillen hadde allerede da sterke nasjonale overtoner. Det er verdt å merke seg at Armauer Hansen, knapt 12 år etter dommen, ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden for vitenskapelig fortjeneste.
Dommen fikk således knapt noen alvorlige konsekvenser, hverken for Armauer Hansens personlige prestisje eller for selve saken, kampen mot et alvorlig folkehelseproblem.
Selv om det tok tid før betydningen av Armauer Hansens mikroskopifunn ble klarlagt, overbeviste hans elegante analyse av data fra Lepraregisteret om at sykdommen var smittsom, og at den kunne forebygges ved å isolere smittsomme pasienter. Dette ga politikerne et kunnskapsbasert grunnlag for å iverksette effektive forebyggende tiltak.
I 1877 kom den første lepraloven; Lov om forsørgelsen av fattige spedalske m.v. Loven innførte forbud mot å ta leprapasienter i såkalt legd. Legdsystemet hadde helt fra middelalderen tatt sikte på å hjelpe fattige ved at de fikk gå fra gård til gård med gratis korttidsopphold, noe som bidro effektivt til å spre smittsomme sykdommer. I 1885 ble lovgrunnlaget for isolasjon av smittefarlige ytterligere utvidet.
Isolasjonen av smittefarlige pasienter viste seg også i ettertid å være meget effektiv. Da Lepraregisteret ble opprettet i 1856, var det ca. 2500 pasienter i Norge, eller 1,7 pasienter pr. 1000 innbyggere. En storstilt utbygging omkring midten av 1800-tallet ga til sammen ca. 1000 sengeplasser i 5 leprasykehus.
Dette gjorde det mulig å gjennomføre isolasjonspolitikken i stor skala. Da Armauer Hansen døde i 1912 var det ca. 350 eller 0,15 pr. 1000. Nyere analyser av data fra Lepraregisteret bekrefter at isolasjonen var en viktig årsak til sykdommens tilbakegang. Men at Armauer Hansen fremdeles huskes, skyldes paradoksalt nok at sykdommen ennå langt fra er utryddet globalt. Lepra fremdeles et stort helseproblem.
Kampen mot leprable i mange andre land organisert med Norge som forbilde. Isolasjonstiltakene kunne nok synes inhumane, og etter hvert ble det i andre land reist kritikk mot måten tiltakene ble gjennomført på. Derfor knyttet det seg stor optimisme til den nye effektive medikamentelle behandlingen som ville eliminere et stort antall smittekilder; isolasjon av pasientene ble dermed unødvendig.
Verdens helseorganisasjon forventet at lepra globalt sett skulle være utryddet ved årtusenskiftet, men fremdeles er det de senere årene registrert ca. 200.000 nye tilfeller hvert år, noe som reiser en rekke spørsmål.
Hittil har man trodd at leprasyke var den eneste smittekilden. Men også leprabasiller i naturen kan representere en smittekilde. Dette kan forklare hvorfor effektiv behandling av de syke ikke har bidradd til å redusere antall nye tilfeller.
Årsaken til lepra synes å være mer kompleks enn tidligere antatt. Leprabasillen er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig faktor. I et område med relativt mange pasienter blir nærmest hele befolkningen smittet med leprabasillen, men bare en liten andel blir syk. Det må derfor være tilleggsfaktorer som avgjør om man blir syk eller ikke.
En slik faktor kan være proteinunderernæring. Også arvelige faktorer kan ha betydning. I så fall er ringen tilbake til Danielssen sluttet. Mye forebyggende helsearbeid gjenstår før Armauer Hansens arbeid er sluttført; utryddelsen av lepra globalt.